Ungdomsdelegat i Libanon

Trude is back in the game

2008-05-28T01:26:00.000-07:00

Fredag den 23 mai kom telefonen jeg hadde ventet på lenge, vi fikk grønt lys til å reise tilbake til Libanon om vi ville. Svaret hadde jeg allerede klart, det var et soleklart ja. Så billettene tilbake til det nå fredlige Libanon var klare bare en time etter at svaret var gitt. Vi skulle reise mandags kveld. Jeg kjente en fryd av lettelse i meg, akkurat som om tjue kilo hadde lettet seg fra skuldrene mine, jeg skulle endelig få kjangsen til å dra tilbake og få avslutte det som jeg hadde begynt på, i mine åtte måneder der borte. Familien min var heldigvis støttende til at jeg skulle få reise tilbake, noen av de hadde til og med blitt veldig stolt av Røde Kors og deres sikkerhetshandlinger, så det var med et godt mot, og med et hoppende hjerte at jeg reiste.

Nå sitter jeg atter igjen i leiligheten min i Beirut, som ventet var ikke rommet mitt helt et vakkert øyesyn da jeg ankom, (noe som jeg også nevnte i tidligere blogg: les blogg om evakuering) og jeg har i dag brukt tiden til å rydde litt, men det bare med glede. Kofferten har jeg gjemt langt vekk i skapet til Camilla slik jeg skal slippe å se den. Selv om mitt opphold er på kun knappe tre uker, så vil jeg leve dem som om det er tre måneder igjen.

Det var litt rart, men samtidig helt fantastisk å være tilbake. Det nabolaget som jeg forlot (les blogg om evakuering), var ikke det samme synet jeg fikk når jeg kom tilbake. Det er folk i gatene igjen, bilene, taxiene og butikkene er åpnet som tidligere. Det som faktisk er forandret i gatene fra tidligere, er alle posterne som er hengt opp av den nye presidenten Micheal Sleiman, som ble valgt søndag. Folket er glade, og det fryder meg å se. Ikke minst har down town blitt åpnet igjen. Down town var tidligere byens kommersielle strøk, men som ble stengt i 18 mnd med telt demonstrasjoner i området. Men nå er down town åpnet igjen, og det er en stor folkefest med gratiskonserter og mye liv og røre.

Evakuering ut av Libanon

2008-05-19T05:09:00.001-07:00

Da sitter jeg hjemme i Langevågen, litt tidligere enn planlagt. Nå har jeg vært hjemme i en uke, og ting begynner å gå seg til. Skal jobbe litt fra Langevågen, fram til vi vet om vi får komme tilbake til Libanon eller ikke. Røde Kors har gitt oss grønt lys til å reise tilbake hvis situasjonen roer seg ned, så da sier jeg nshhalla, la oss håpe at det skjer, og det raskt! For jeg savner virkelig mine venner og kollegaer der borte. Det ble en hjertelig velkomst jeg fikk når jeg kom hjem, mange som var glade for at jeg var komt tilbake i trygg behold. Men som jeg kommer til senere så var jeg aldri redd for mitt eget liv, jeg hadde jo den beste beskyttelsen av alle, "det røde korset". Mange har spurt meg om jeg ikke kan skrive litt om evakueringen på bloggen min, så jeg tenkte jeg kunne lime inn et utdrag fra dagboken som jeg skrev når jeg var i Damaskus. Samme dag som vi ble evakuert. Så får jeg heller komme tilbake til min tid her i Norge.

"Det å forlate Libanon gjorde meg tungt, faktisk enda tyngre enn gårsdagen da vi gjennom hele natten hørte skudd og granater, og som tok nattessøvnen min. Derfor skjønner jeg ikke nå hvorfor jeg ligger her våken, og bare stiller i taket siden jeg nesten ikke sov noe forrige natt. Faktisk så var jeg ganske så rolig hele vegen i går. For inne i leiligheten var jo vi trygg. Tidligere på dagen hadde vi også kjøpt inn nok mat og drikke for en uke fram i tid, vi var virkelig klar til å bure oss inne. Man merket forresten veldig godt på butikken tidligere den dagen at folk var begynt å bli redde. Butikken var stappfull av mennesker hele formiddagen og de kjøpte inn store nødrasjoner, noe man også merket i matvarehyllene. Ting begynte å ta tomt. I tillegg så hadde vi jo også telefon kontakt med kontaktpersonen vår som har ansvaret for sikkerheten vår, og nett tilgang. Jeg og Camilla hadde til og med pakket en evakueringsbag just in case vi måtte dra bort noen dager. Vi fulgte med på nyhetene hele tiden, og var hele tiden oppdatert på libancall, som gir oppdaterte nyheter på sms. Vi holdt oss unna vinduer, da hvis det skulle gå av en eksplosjon, så ville vi ikke bli truffet av glasset. Så dette resulterte også i at jeg overnattet på Camillas sofa, jeg turte ikke å sove på rommet mitt, da en hel vegg er dekket med vindu fra topp til tak. Det var mange lyder, og av og til kjente man hvordan hele huset ristet, da var det nært tenkte vi. Best å være forsiktig.

Jeg våknet av at vi ble oppringt av føderasjonen, vi måtte pakke tingene våre som om vi aldri mer kom til å komme tilbake til leiligheten, ”hvor lang tid har vi?” spurte jeg, ”vet ikke, men du har tid til en kaffe, så rundt en halvtime, time” min første reaksjon var, jeg må hoppe i dusjen. Noe som egentlig ikke var så veldig logisk, men jeg følte at dette var noe jeg måtte gjøre. Når jeg var ferdig såg jeg at allerede Camilla var godt i gang med pakkingen. Jeg såg på rommet mitt, og jeg såg jeg hadde en stoooor jobb å gjøre. Jeg vet jo med meg selv at jeg er en veldig flink pakker, som pakker alltid i siste liten. Men det var da makan til kort tid man skulle gjøre dette på, samtidig som at jeg måtte sortere dokument og lignende som var viktig for meg å ha med meg videre. Jeg skyndte meg på labben, og fikk omsider kofferten full. Leiligheten eller i hvert fall rommet mitt såg ut som det gjør på tv etter de har blitt robbet. Klær låg strødd, møbler som står hulter til bulter fordi vi prøvde å sperre av litt av vinduet som sikkerhet dagen før. Føderasjonen ankom, de var klar til å evakuere oss, den ene kom med skuddsikker vest, og den andre med skuddsikker hjelm. ”Ikke bli redd for det dere hører når vi kjører” var beskjeden. Det ble nemlig avfyrt skudd i gatene, men de fungerer mer som varselsskudd for å vise at de vokter gatene. Jeg bor nemlig i Hamra, eller vest Beirut som de kaller det i media, eller jeg må vel snart begynne å si, jeg bodde nemlig i Hamra.

Man merket stort kontrastene med en gang man kom ut av Hamra, utenfor Beirut var det som om alt var som normalt. Folk gikk i gatene, biler var ute, og det var ikke like spøkelsesaktig som Hamra. Vi ble kjørt ut av Beirut og inn til Baabda, som ligger omtrent en halvtimes kjøretur inna Beirut. Vi snakket med de som har ansvaret for sikkerheten vår og Planen var da altså, vi skulle dra om en time, vi vil bli kjørt til grensen i en Røde Kors bil. Når vi ankommer Bekaa, så vil vi bli eskortert av en ambulanse som skal vise oss veger som ikke er hovedveger til grensen. En ICRC bil vil møte oss og frakte oss til Syria, der vi må gå over grensa, for grenseovergangen er stengt for biler. I syria vil dere bo på hotell, og dere vil ta første fly tilbake til Norge. OK. ”Hvordan gjør vi dette tenkte jeg” Jeg har ikke engang fått tid til å forberede meg i hodet til å dra tilbake til Norge om en måned, hvordan skal jeg forberede meg på en dag?

Jeg ringte til omtrent alle på telefonlisten min for å fortelle dem at jeg blir sendt tilbake til Norge, at jeg ikke reiste tilbake av eget valg, at det var med tungt hjerte at jeg måtte reise, og at inshalla la oss håpe at situasjonen roer seg og at vi får komme tilbake. Jeg merket at de ble reddere i stemmen, jeg hørte deres stille tanker ”oj, har virkelig situasjonen blitt så ille at de evakuerer nå”. Jeg ringte også pappa, mamma satt på kontoret og jeg kan tro at de satt der spent, jeg fortalte dem situasjonen og jeg kunne høre, føle og ta på lettelsen deres over at jeg skulle komme tilbake til Norge, mens jeg uttrykte min tristhet over at jeg måtte forlate Libanon.

Alt gikk etter planen, Røde Kors tok seg veldig av oss! Vi ble kjørt til grensen, og måtte krysse grensen til fots, det var ingen biler som fikk passere da vegene var blitt stengt av grus, steiner og objekter som gjorde det umulig å passere med bil. Vi ble fulgt av Røde Kors i skuddsikre vester for at de skulle forsikre seg at vi kom oss over.ICRC stod der og ventet på oss. Han snakket heldigvis engelsk, så han hjalp oss over grensen. Det var heldigvis ingen problemer der, noe som det vanligvis ikke er siden vi går under diplomat skranken. Det tar ca en halvtime å kjøre til Damaskus fra grenseovergangen, en lang kjøretur i tankene mine, nesten lenger enn de to timene vi kjørte fra Beirut til Bekaa. Kanskje fordi at jeg nå var et skritt nærmere virkeligheten. Vi ble kjørt til en leilighet som tilhører ICRC her i Syria, head of delegation , mottok oss gledelig og fortalte oss hvor landet låg."

To dager senere var vi tilbake i Oslo, noe som var særdeles surrealistisk. Vi hadde flere møter med ulike nøkkel personer som har med libanon å gjøre i Røde Kors. Noe som gjorde godt, fordi de visste godt hva det ville si å bryte med hverdagen i en slik hastverk. Så nå sitter jeg og håper på en telefonsamtale som spør meg om jeg er klar til å reise tilbake. For svaret har jeg allerede klart, "JA".

Balamand ungdomssenter inviterer til basketball kamp for rullestol brukere!

2008-05-03T08:08:00.000-07:00

Først av alt beklager jeg på mitt sterkeste at min blogg ikke har blitt oppdatert på en stund, jeg skal prøve å ikke la det gjenta seg.

”Diverse but not different” var hovedbudskapet til kampen som Balamand ungdomssenter i Libanesisk Røde Kors ungdom arrangerte, en måned med planlegging og møter så var aktiviteten endelig i boks. Postere med aktiviteten var hengt opp på alle tenkelige plasser på universitetscampus, e-post og invitasjoner var sendt ut, medaljene og pokalen lå klare, nå var det duket for kamp!!

Lagene som var invitert til kveldens kamp het friends team, de er en del av ”forum of the handicapped association”.. Det var ti spente menn som varmet godt opp før kampstart. Begge lagene var kledd i hver sin hovedfarge i hvitt og blått, de hadde ikke spilt en profesjonell kamp på to år og det kunne merkes at begge lagene var sultne på en seier.

Det skulle spilles fire omganger på 10 minutt hver omgang. Og det var en ivrig gjeng. Pasninger, driblinger og finter var vel etablerte, smidige triks og et godt smil kom også godt med. Stillingen endte 43-35 med seier til de hvite draktene. Men det var jevnt i kampen helt til siste omgang, da de hvite draktene av friends team imponerte med sine flotte pasninger.

Etter kampen var det bedt til en matbit hos ”fifth avenue”, som er en kafé på universitetscampus. Det var en sliten, men veldig fornøyd gjeng som satt der. Foran meg der jeg satt stod pokalen og skinte, basketball spillerne flirte høyt og snakket om kampen. Selv om det hvite laget vann kampen, så var stemningen veldig god blant spillerne. De snakket om de ulike taklingene som fant sted ute på banen, og prøvde å forklare meg dette på arabisk, heldigvis hadde jeg en som oversatte.

Fortsettelse følger snarest med en liten opplevelses skildring fra Barcelona. So stay tuned!!

Felles prosjekt for nord distriktet.

2008-03-25T04:06:00.000-07:00

Jeg har som nevnt tidligere i min blogg, fokusert mitt arbeid i Libanon Røde Kors Ungdom på det nordlige distriktet, i tillegg til at jeg følger opp ungdomssenteret Balamand så jobber jeg med en felles aktivitet for hele nord distriktet. Distriktet Nord består av tre senter, disse er Koura, Balamand og Tripoli. De ville gjennomføre denne aktiviteten for at sentrene skal bli mer integrerte med hverandre, dele sine erfaringer og kunnskap, og til at man får et mer samlet og sterkt nord.

Bakgrunnen for at de ville gjennomføre en slik aktivitet samlet var at de ser et større behov for å samle barn og ungdom mer sammen. Man har sett en tendens til at barn og ungdom ofte blir delt ut ifra hvilke geografisk område man er i, som også ofte sier hvilken gruppe eller religiøs tilhørighet man tilhører. Røde Kors Ungdom vil da prøve å samle denne ungdommen gjennom lek og moro, samtidig som at man forteller om Røde Kors sitt arbeid og rekrutterer.

Denne aktiviteten heter velo paper, som er et sykkel løp innenfor et visst geografisk område, man sykler i en fastlagt løype som er laget av ungdommen i Røde Kors, og der man møter forskjellige Røde Kors poster på vegen, på disse postene vil det bli konkurranser, og det vil bli fortalt om hva ungdommen jobber med. Dette skal gjennomføres to ganger, en gang i Tripoli og en gang i Koura. Det er planlagt at velo paper skal gjennomføres i slutten av mai, og jeg sitter i komiteen sammen med representanter fra alle sentrene for at dette skal gjennomføres best mulig sammen.

Jentetur til Syria

2008-03-18T03:17:00.000-07:00

Camilla har den siste uken hatt besøk av to venninnner fra Norge, så da fant vi ut at vi ville sette nesen mot øst og utforske nabolandet. Vi reiste tidlig fredags morgen med hver sin sekk på ryggen, og det var av gårde med vår private taxi sjåfør. Selve reisen til Syria tok litt lenger tid enn forventet, da været kom litt uventet på. Etter flere dager med strålende solskinn, så kom regnet og skodden over fjellene. Vi brukte ca 3 ½ timer på å komme oss fra Beirut til Damascus der vi skulle tilbringe de neste tre dagene. Og vi brukte vel et kvarter på å komme oss over grensen til Syria. Det var flere spørsmål som ble stilt, hva skal dere, hvor skal dere bo? Hvor lenge …osv..jeg fikk noen flash back fra rollespillet På Flukt som Røde Kors Ungdom har i Norge, og flirte godt for meg selv. For å lese mer om hva På Flukt er gå til linken: http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Rollespillet-Pa-flukt/Hva_er_Pa_flukt/

Bildetekst: Lunch på restaurant Leila, med tradisjonell Syrisk mat. På bilde fra venstre: Camilla, Leila, meg og Kajsa.

Vår plan var veldig enkel, først skulle vi finne et hotell å bo på, finne en restaurant og spise lunch og så deretter utforske medinaen i gamlebyen. Dette gikk smertefritt og vi fant et tre sjernes hotell (etter litt leting, og hjelp hos de ulike hostellene vi var innom) til hele 100 dollar for to overnattinger for fire personer, inkludert frokost, det var jo ikke ille. Syria er mye billigere i Libanon og man kan forvente seg en særdeles god middag til en kun 15 kr, man kan også handle mer arabiske duppeditter for en billigere penger enn i Libanon, så jeg hadde derfor handlelisten klar før avreise.

Bildetekst: Jeg i gamlebyen med Umaayad moskeen i bakgrunnen.

Damascus er en av verdens eldste byer der det kontinuerlig har bodd innbyggere i. Det bor omtrent seks millioner mennesker der, og ørkensanden fløy gjennom vinden. Det var en helt annerledes opplevelse å gå gjennom gatene der enn i Beirut, da Syria er blitt betegnet som mer konservativt enn Libanon, så det var spennende å se kontrastene og kanskje det litt mer representative midtøsten.

Bildetekst: Meg, Camilla og Kajsa inne i Umaayad moskeen i Damascus, legg merke til at vi alle ser ut som fiskermenn fra bygda.

Vi gikk innom Umaayad moskeen som er den mest berømte og største moskeen som ligger i gamlebyen til Damascus. Vi ble tildelt noen særdeles vakre drakter som skulle tildekke oss. Se bilde til venstre. Denne er også beryktet med at hodet til døperen Johannes ligger inne i selve moskeen, men det såg jeg lite til, så jeg har mine betenkeligheter.

Bildetekst: Meg med en stor kaffe kanne, som gir tyrkisk kaffe. I bakgrunnen ser man store fat som blir brukt til bord.

Vi trasket i gamlebyen hele lørdagen der dagen var dedikert til shopping og ikke minst prøve Syrias beste iskrem, som var svært beryktet, ”den måtte vi jo bare prøve!”. Jeg kom meg i anskaffelse av et særdeles sjarmerende arabisk bord som består av et kobberfat med utskjæringer og med separate trebein. Aldeles nydelig, i tillegg til at jeg kjøpte meg en del silkeskjerf, litt smykker, ferskt krydder og små dill dall.

Bildetekst: Avslutter med et bilde av Kajsa og meg som spiser berømt is, vanilje med pistasj. mmm

Det var alt i alt en veldig god tur, og det frister for gjentakelse, det er enda mye mer jeg har lyst til å se av Syria, og ikke minst ting å shoppe!! Vi får se om det blir mulighet til å reise ved en senere anledning, inshalla.

Røde Kors Ungdom i Balamand

2008-03-10T02:59:00.000-07:00

Mitt arbeid har blitt fokusert i den nordre delen av Libanon, nærmere bestemt Balamand, som ligger ca 10 km sør øst for Tripoli. Balamand senter er en Røde Kors Ungdom klubb som er sentrert på universitetet i Balamand. Senteret har rundt 20 frivillige, og driver aktiviteter både innenfor universitets campus og utenfor. Så her vil jeg tilbringe mye tid, der jeg reiser nordover i hvert fall en dag i uken, og overnatter om nødvendig.

Jeg hadde mitt første møte med de frivillige på torsdag der vi planlagte den kommende UNICEF aktiviteten de skulle ha påfølgende dag, for barn på 8-9 år på en skole i nærheten. Det ble forberedelses arbeid til langt ut på kveldingen, der vi skulle gjøre klart alt det materialet som trengtes til aktiviteten, det var en spent gjeng som ville gjøre en iherdig innsats for Røde Kors. Jeg overnattet i hjemmet til presidenten av ungdoms klubben, søsteren hans bodde foreløpig i Danmark så det ble mye snakk om Skandinavia, jeg ble tilbudt blant annet dansk honning på brødskiver og fikk sett mange bilder fra vårt naboland.

Vi stod opp ved solens oppgang for å møte de frivillige og dra samlet til Koura, der aktiviteten skulle gjennomføres.Jeg hadde sovet en hel halvtime, etter en øyeinfeksjon som ikke ville gi meg søvn på øyet den natta, så jeg stablet meg opp for å møte de 65 ungene som ventet på oss, og som skulle gjennom et tett program av aktivitet der de selv deltok på lærdommen av det å spise riktig, vaske hender, pusse tenner og lignende.

Det var seks stands de skulle gjennom, og jeg fikk ansvaret for en 10 herlige unger som jeg skulle guide gjennom de ulike standene. De snakket heldigvis engelsk og var særdeles lydige, der de gikk på rekke og rad. Jeg hadde det kjempe moro med dem, og fikk også selvfølgelig litt tid til å få lekt litt.

The Soundtrack of Beirut

2008-02-28T14:44:00.000-08:00

Dette er et utvalg sanger som har en spesiell minnefunksjon for meg her borte, flere av dem var sanger jeg hørte veldig mye på i begynnelsen, og som blir knyttet en ekstra følelse til. Jeg har da klart å ikke forvillet meg inn i trance syndromet som er særdeles spredt i dette landet. Jeg ble fortalt når jeg kom hit at – bare vent, du kommer til å like det til slutt. Men det har jeg da ikke.

Concerning The Ufo Sighting Near Highland, Il - Sufjan Stevens

“When the revenant came down. We couldn't imagine what it was. In the spirit of three stars. The alien thing that took its form. Then to Lebanon. Oh, God. The flashing at night, the sirens grow and grow. Oh, history involved itself. Mysterious shade that took its form. Or what it was, incarnation. Three stars. Delivering signs and dusting from their eyes.”

Lemontree – Fool’s garden

Dette er en sang jeg ikke har hørt siden barnsben av før jeg kom til Libanon, dette er en hyppig spilt sang som slår an på karaoke og på radio. Og den skaper alltid en veldig god stemning, det blir sunget til full hals hver gang noen prøver å synge den på moloko, puben som vi bruker å dra på karaoke til.

The road to freedom – Chris De Burgh

De første månedene jeg var her og ble kjent med vår gode venn Elie, spilte han denne sangen hele tiden, spesielt når vi i mørkets framgang kjørte hjemover, og tok en liten sightseeing i Beirut. Sangen bringer tilbake mange minner om mine første inntrykk av Beirut og hvordan jeg tenkte livet mitt ville bli her i Libanon.

Leaving on a jetplane – John Denver

Denne sangen er spesielt knyttet til kurset og min tid før avreise til Libanon, da mange spente følelser stod i sving, og den har blitt med meg videre på min veg som en følgesvenn på min reise her borte. Dette er en sang jeg tror jeg aldri kommer til å bli lei av.

Rat Race – Bob Marley

Jeg har aldri trodd at jeg noensinne skulle bli en reggae fan, de som kjenner meg fra hjemme vet jo at jeg ikke hører så mye på det. Men her borte har det blitt spilt reggae til den store gull medalje, da både Camilla og Elie er store reggae fans. Og jeg har da vokst i min musikk genre litt mer enn tidligere.

Regy – Arabisk sang

Dette var den første arabiske sangen jeg kunne gjenkjenne, det er ikke mange av de, og alle inneholder selvfølgelig ordene Habibi og Hebak. Jeg husker når vi var på tur med Redd Barna, så ble denne sangen spilt mange ganger i stor begeistring for barna, der de danset og sang for oss. Når jeg hører denne sangen blir spilt blir jeg i ekstase over at jeg faktisk klarer å gjenkjenne en av de mange. Arabiske sanger er også spesielt populært i utelivet når klokken har passert tolv, da er det godt å kunne litt arabiske moves, og tekst (i hvert fall kunne nynne litt med).

Jack Johnson

Dette er Camillas biltrack nr en på listen når vi er ute og kjører bil, og for så vidt min også. Jeg mimrer til tiden da vi tok en kjøre tur til Jbeil for å dra på strandlivet, eller når vi kjører sørover fra Tripoli til Beirut, sliten etter en lang dag ute i arbeid, mens vi nynner lavt til Jack Johnsons fløtestemme.

Hög Standard - Peps Pärsson

Jeg ser for meg Camilla hoppe og sprette i full guffe, mens hun synger høyt på det fengende refrenget. Vi er i leiligheten og hun setter stereoen på høyeste volum, nå er hun klar til noe sprell.

I build this garden for us – Lenny Kravitz

“In this garden. They'll be no war. No racial prejudice. You'll be my brother. Of any color.
You'll just be okay with us. We'll live each day in peace. In hope that we will one day reach
The rest of the world. When they are ready to be teached”

Offisiell åpning av den norske ambassaden i Libanon

2008-02-22T02:47:00.000-08:00

Bilde tatt på "by the way", her ser du Camilla og jeg, med det norske flagget i bakgrunnen.

Vi ble invitert til storfeiring av åpningen til den norske ambassaden i Libanon, ambassaden ble åpnet den 22. oktober 2007, og ambassadøren vil da bli godkjent når den nye presidenten er på plass, inshallah noe som jeg håper blir snart.

Åpningen tok sted på ”by the way” en pub som er norsk eid og som for øvrig selger norske vafler. Det var til en stor overraskelse at det faktisk fantes så mange nordmenn i Libanon, jeg hadde gjettet på forhånd at det var omtrent 30 nordmenn her i dette landet, men det viser seg etter å ha snakket med praktikanten på ambassaden (som for øvrig til min store overraskelse var Ålesunder) at det finnes så mange som 70 stykker her.

Det var rart å være omkranset av folk som snakket norsk, og jeg må si at det ville vært nesten mer komfortabelt å snakke engelsk. Det var dekket til koldtbord med småbiter, og en høylydt gjeng som var til stede. Vi menget oss rundt og prøvde så godt som vi kunne og snakke med folk. De fleste som arbeider og bor i Libanon er her borte i ulike oppdrag gjennom hjelpeorganisasjoner, som for eksempel flyktninghjelpen (NRC), Fn og lignende. Det var kjekt å møte litt nordmenn igjen og det frister for gjentakelse.

Tur til sør Libanon

2008-02-16T12:58:00.000-08:00

Tirsdag var den store dagen, da jeg og Camilla endelig skulle få ta turen til sør Libanon. Vi har kretset oss rundt andre deler av landet, men uheldigvis ikke tatt turen sørover. Vi ble invitert til å delta en hel dag, der vi skulle besøke en skole ca 15 min kjøretur unna Bernt Jbeil , der ungdommen i Røde Kors hadde gjort i stand til teater om miljø for barna på skolen. Skolen hadde blitt bombet under juli krigen og Røde Kors hjalp dem til å få nytt utstyr på plass.

Turen gikk så videre til Bernt Jbeil, der vi besøkte en sosial medisinsk klinikk. Der de tilbudte lege og tannlege tjenester til lokal befolkningen. Dette var eneste plassen i nærmiljøet der de kunne motta medisinsk hjelp, da sykehuset ikke var oppe og gikk.

Vi tok turen innom en liten landsby på vegen tilbake til Beirut for å besøke slektninger til en som var med oss på turen. Der fikk vi te, søtsaker, ferske mandler, den utrolige gjestfriheten i Libanon, spesielt når vi kommer ut på landstrekningen er ubeskrivelig. Man blir utrolig godt tatt vare på og man føler seg åpenhjertelig velkommen.

På veg oppover til Beirut kjørte vi innom Nabatiyeh hvor vi spiste litt lunsj. Før vi deretter var tilbake til Beirut igjen. Der vi senere på dagen var barnevakt for lille søte Oleo, hunden til Ann Katherine.

A new bomb in the suburb of Beirut....

2008-01-25T02:18:00.000-08:00

Mange spør meg hvordan det er å bo i et slikt stabilt ustabilt land som Libanon, blir jeg ikke redd? Det har nå i dag gått av en ny bombe i utkanten av Beirut. Hvor det hittil i skrivende stund har gått tapt 11 menneskeliv og 16 skadd, det er helt forferdelig, mitt hjerte går virkelig til de som har blitt berørt av dette. Og man ser at Røde Kors jobber på spreng for at dette skal føre til mindre lidelse. Det røde korset er synlig i enhver nyhetsending hvor de hjelper til med de skadde.

Mye av de inntrykkene folk sitter med hjemme i Norge er at Libanon er under stadige krigføringer i gatene, noe som de stadig blir minnet på i nyheter og andre medier. Noe som ikke helt stemmer overens med min virkelighet. Det føles surrealistisk for meg å sitte og se på nyhetene i vår leilighet i Beirut og se hva som skjer på tv, i den samme byen som man bor i. Jeg har ikke blitt direkte berørt av noen av de forferdelige hendelsene, og jeg følger sikkerhetsrestriksjonene som har blitt gitt. Vinningskriminaliteten her borte er utrolig lav, jeg føler meg tryggere å gå i gatene i Beirut enn å gå i gatene i Oslo en sen ettermiddag.

Til spørsmålet om jeg er redd? Jeg har ikke vært så redd til nå, jeg føler at sikkerheten min blir veldig godt ivaretatt av den internasjonale føderasjonen til Røde Kors og Røde Halvmåne foreninger. Jeg stoler utrolig mye på at de tar de rette avgjørelser i forhold til vår sikkerhet, og hvis man i tillegg har et godt bondevett og ikke tar unødvendige kjangser, så har man et veldig godt utgangspunkt. Det er jo en litt annen tilfeldig type kriminalitet man møter her enn i Norge, men dog så lenge man følger forhåndsreglene så er man ganske så trygg.

2008-01-08T02:48:00.000-08:00

Bildet fra Baalbek som manglet i blogget, grunnet internett problemer...her på bildet ser du meg og noen av de frivillige i Røde Kors Ungdom i Baalbek.

Back in Beirut!

2008-01-08T02:42:00.000-08:00

Jeg ankom den libanesiske jord torsdag kveld, etter å ha tilbrakt juleferien min i moderlandet. Det føltes godt da jeg såg nattlysene i Beirut by. Det var en gledelig mottakelse på flyplassen, da Camilla og Elie kom og hentet meg. Jeg var i en ekstatisk tilværelse, hvor jeg nå skulle tilbake til min mer ”normale” hverdag i Libanon. Jeg startet arbeidet allerede fredag etter en lang ferie hjemme hos min familie, noe som gjorde godt for mine nå fulladde batterier. Jeg kjente det var godt å være tilbake, samt at jeg nå måtte gå igjennom de kulturelle forskjellene en gang til. Jeg hadde allerede vært igjennom dette da jeg ankom Norge, jeg husker jeg var veldig forvirret da jeg plutselig ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av dopapiret på Gardermoen, det var jo ingen bosspann. Før jeg tenkte for meg selv, ”det skal jo i do”, og flirte godt for meg selv. Det tok et par dager før jeg kom inn i den libanesiske stilen igjen, og jeg er nå tilbake til den mer rutinepregede hverdagen.

Man kan kjenne at temperaturen er temmelig lunken, selv om gradestokken har vært oppe mellom 14-18 grader (noe som for oss vestlendinger ofte ville kalt sommer) har jeg tatt frem ullundertøyet, og skrudd på AC for at det skal bli varmere. Husene er ikke så godt isolerte, så det føles faktisk kaldere inne enn det er ute. I tillegg så er fuktigheten ganske så høy, noe som gjør at det føles kaldere. Og enda sier de at den kaldeste måneden vil komme, jeg går allerede fullt påkledd i gatene, med skjerf, lue og votter, jeg er faktisk nesten mer påkledd enn den vanlige libaneser. Noe som er litt morsomt i og med at jeg kommer fra det såkalte kalde Norden, hvor jeg ifølge enkelte skal være immun mot kulde.

2007-12-14T03:09:00.000-08:00

Etter en samtale med Nasma, en Røde Kors frivillig i Baalbek en torsdag på kontoret, ble vi invitert til Baalbek for å møte de frivillige der. Dette synes vi var en kjempeide, og ville legge ut ferden allerede kommende helg. Siden vi ikke er så kjent med å kjøre ut av Beirut, valgte vi en rute som vi visste hvor vi skulle kjøre, dette skulle vise seg å ikke være en enkel affære. Skiltingen var på arabisk og veger delte seg uten varsel, dette resulterte i at vi kjørte oss vill et par ganger. Heldigvis så har vi fått utdelt en røde kors bil, som vi kan komme oss rundt med, noe som gjør at jeg føler meg trygg.Etter en tre og en halv time lang kjøretur med endte telefonsamtaler med Nasma kom vi frem. Vi ble møtt av det lokale Røde Kors ungdom styret i Baalbek på en restaurant, hvor skrubbsultne som vi var, spiste et realt libanesisk måltid. Vi ble invitert hjem av Nasma, der vi skulle overnatte. Huset var utrolig koselig, med en varm peis i stuen. Ute var det kaldt, og ull undertøyet fra Norge kom godt med.

Søndagen våknet vi tidlig og var virkelige turister, med kameraet i hånda og gode gå sko. Baalbek er en historisk by, med templer fra den gamle romertiden. Baalbek var den religiøse hovedstaden, og ble utsmykket med flotte templer til ære for gudene, og dette var imponerende preservert. Du ser fra bildene jeg har lagt med hvor fantastisk det var.
Etterpå var vi og besøkte verdens største stein som var hugget ut av fjellet, denne var ment til å bli brukt til tempelet som vi var på tidligere, men ble igjen til overskudd stein.
Vi avsluttet turen med å dra hjem til Nasma og spiste en ekte tradisjonell libanesisk bondekost, ktir tajib. (utrolig god mat)

Kjøreturen tilbake gikk litt mer smertefritt. Vi ble bedt om å følge en buss som skulle hele vegen tilbake, så denne gangen tok det heldigvis ikke tre timer bak rattet. Det var utrolig deilig å komme seg litt vekk fra den store byen og komme seg til distriktet. Jeg håper virkelig at jeg kan dra til Baalbek igjen snart.

Uavhengighetsdagen til Libanon

2007-11-22T08:07:00.001-08:00

Dette skulle vært en dag der alle feiret, med militær parader i gatene og med flaggene høyt oppe i vinden. Men i gatene er det ganske så stilt, eller i hvert fall i de gatene jeg har oppholdt meg i. President valget som skulle vært ferdig i går har blitt utsatt igjen. Valget har blitt utsatt til kommende lørdag, og situasjonen er spent. Etter en sikkerhetsbriefing med ”head of delegation” til IFRC har vi fått retningslinjer om å holde en lav profil, og rapportere bevegelsene vi gjør ut fra våres nabolag. Man ser at gatene har blitt fylt opp av militær og politi som patruljerer og observerer, spesielt rundt de ulike parlamentsbygningene. Libanesere som jeg har vært i kontakt med, er opptatt med å leve sitt normale liv, og vil helst ikke snakke så mye om valget som skal finne sted. Spørsmålene dukker opp, vil de nå konsensus? Vil vi få to regjeringer eller vil vi få et ad-hoc militær styre? Det er vanskelig å gi en analyse for hva som kommer til å skje. Fram til nå er det ingen som vet. Jeg håper virkelig at en konsensus vil finne sted og at Libanon vil få en fredelig slutt. Jeg vil i hvert fall gratulere Libanon med sin uavhengighetsdag, tross den politiske situasjonen!

2007-11-20T05:56:00.000-08:00

Bilde tatt på veg til Beirut fra Hariisa (ca haltimes kjøretur unna Beirut) du ser Beirut til venstre i bilde. Med utsikt til middelhavet.

Nesten som en dag langs vestkysten av Norge

2007-11-20T05:51:00.000-08:00

Nå har vinteren virkelig begynt å sette sine spor. I natt var det nesten umulig å sove, til og med for de som har et godt sovehjerte. Det lynte og tordnet gjennom de sene natterstimer. Jeg merket ikke noe av det i begynnelsen da jeg hadde sovnet før dette skjedde. Jeg ble vekket av en forsiktig Camilla som banket på døren min, hun spurte stille om jeg ikke ville dra ut all elektrisitet. Jeg skjønte ingenting, var fremdeles halvegs i søvne, jeg sa ja og såg at hun, så snill som hun var, drog ut alle kontaktene. Flashlighten stod som om den skulle hatt egne ben. Trodde nesten noen stod rett utenfor for veranda døren min og tok bilder. Dette resulterte også i at det har regnet i hele dag. Gatene er våte og glatte. Og jeg kjenner at luften renser seg sakte men sikkert. Jeg fikk et glimt at jeg gikk en tur i Bergens gater, med regnjakke og våt hud, og alt føltes som hjemme. Håper nesten det vil regne litt til (uvirkelig nok).

Beiruth Marathon, 18 november.

2007-11-19T04:14:00.000-08:00

Beirut har årlig en nasjonal maraton som går på kryss og tvers av Beirut. Dette er en stor happening og hvert år stiller Røde Kors opp med sitt budskap. I år var det satt fokus på AIDS problematikken, mottoet var ”Discrimination is more painful than AIDS” Vi var omtrent 300 sjeler fra Røde Kors Ungdom som gikk mini maraton på 10 km. Alle var kledd i like t-skjorter og ballonger som var merket med AIDS sløyfen. I tillegg var det et stort banner som ble bæret av de frivillige. Det var utrolig mange som gikk maratonen til sammen, jeg var nummerert 29528, og da kan det tenkes hvor mange som deltok.

Jeg fulgte selvfølgelig spent med, jeg tok på meg mine beste gå sko og mitt gode humør. Oppstart var kl 07 på hovedkontoret, og vi gikk i en stor flokk til avstart, med mye liv og røre. Alle veger der maratonen gikk var blitt gjort til gågater, og gaten som jeg bor i (Hamra) var en av gatene som ble stengt. Noe som virket veldig rart, det var plutselig ingen biler og ingen tuting (denne gaten er som regel trafikkert døgnet rundt). Det ble satt opp skilt for hver kilometer som passerte, og for hvert skilt som ble møtt, var det stor jubel (i hvert fall fra min side) Jeg kjempet meg igjennom med blemmer under foten og gnagsår på hælen, og det var godt å springe til mål for deretter stolt å motta en medaljeJ (Som for så vidt var en medalje fra det forbigående år, men det bryr jeg meg ikke så mye om) Til sammen gikk jeg omtrent 2 mil, noe som føltes godt, da jeg tok en fridag fra gymmen. Det føltes godt å være en del av noe større, og det føltes godt å vise fram Røde Kors.

En opplevelsesrik hverdag i beirut

2007-11-12T09:40:00.000-08:00

Tenk at det allerede har gått to måneder her dette sjarmerende landet. Nå har ting mer gått til en normal tilstand, hverdagen har blitt mer rutinepreget, og ikke så mye som føles nytt lenger. Hvis jeg skal prøve å forklare en hverdag ville den være som så. Etter en natt hvor jeg har kjempet med kjempemygger åpner jeg øynene mine, utrolig trøtt, etter å ha slumret i en ti minutters tid. Jeg kjemper meg opp av sengen, og innser at jeg ikke hadde så god tid likevel. Jeg stutrer meg bort til badet og gjør mine daglige rutiner. Ti på ni springer jeg ut av døren for at jeg denne dagen skal være så flink å være på arabisk timen til tide. Jeg har blitt tilvendt den libanesiske tiden litt for godt, og er alltid en fem minutter for sen. Med en gang jeg når gaten møter det meg ”taxi taxi” og prøver tålmodig å vise tegn på at jeg ikke trenger den.
Tre timer med arabisk ligger foran meg, og jeg prøver så godt som jeg kan å stutre fram noen gode fraser. Sabakh al kher. (god morgen på arabisk) og prøver å huske de gloser som jeg memorerte dagen før. Etter tre intense timer (der bare jeg og Camilla er elev) og bøyd mangfoldige verb, er det tid for å gå på kontoret. Der blir jeg møtt av Achmed som er telefonoperatør i første etasje. Han smiler alltid og er like glad hver gang vi hilser på han på arabisk ”marhaba, kifak?” (god dag, hvordan går det?) jeg går opp de to trappene opp til ungdomsavdelingen og møter flere av de som jobber på hovedkontoret. De samme setningene blir repetert som over. Jeg møter kontoret og der Therese (vår kontaktperson) møter oss. Kifik? How are you? Mens vi setter oss ned og begynner å jobbe på våre datamaskiner. Internett tilkoblingen er relativ dårlig, og jeg prøver tålmodig å jobbe meg fram på nett. Klokken to går alle fra kontoret og jeg sitter igjen, eller sitter ikke igjen. På tide å dra hjem, oftest så går jeg fra kontoret, det tar omtrent tjue minutter å gå. På ettermiddagen drar jeg på stamkafeen grafitti, som ligger bare to minutters gange fra vår bolig. Der har jeg brukt mye tid og penger, og fått mange gode venner. Der blir jeg som regel sittende noen timer, det hender at vi har blitt der til det stenger. Ofte så har vi møter med de frivillige på kvelden noe som gjør de sene kveldstimene på grafitti. Jeg går hjem og prøver å huske det som vi gikk gjennom fra arabisken tidligere på dagen, før det er på tide å hoppe i seng og kjempe med de store myggene atter igjen.

23 år og stor jente!

2007-11-01T08:31:00.000-07:00

Bildet: Venner og bekjente i Libanon en kjempekjekk bursdag, her ute paa verandaen vaar.

Først av alt, tusen takk til alle venner og bekjente for deres oppmerksomhet på min fødselsdag. Det var utrolig hyggelig, jeg bukker og neier! Jeg har hatt en fantastisk bursdagsfeiring her borte. Jeg har nå blitt feiret i fire dager, noe som kan bli litt i overkant. Det hele begynte søndagen før den store dagen, da jeg var på workshop i Harisa, sammen med frivillige Røde Kors Ungdom. Under lunsjen fikk jeg kake til dessert, ikke til å spise, men til å få den smurt ut over ansiktet. Noe som var en

festlig opplevelse, jeg fikk høre etterpå at kremen var veldig godt for huden. Tusen takk! Ingen mer fuktighetskrem for meg heretter gitt!

Den store dagen ble feiret med fryd og gammen i vår leilighet!! Etter et tappert forsøk å bake mormors skuffekake i gassovn uten gradeviser, fikk vi en til dels brent bunn, men ellers veldig god kake!! (tusen takk Camilla)

Min gode kone var utrolig snill med meg hele dagen, vekte meg opp til frokost og gjemte små overraskelser rundt om i leiligheten, og briljerte som vert utover kvelden!! Shukran ktir habibti! Det var kjempekoselig! Dro senere ut sammen med gode venner! I et klokkeslett av 5 om morgenen ble det heftig tegning på føtter der jeg fikk en donni darko lignende skikkelse på foten, som for øvrig ikke var så moro å våkne til dagen etter. (Den har forresten ikke helt forsvunnet ennå.)

De to siste dagene har gått til å spise middag og kake. I dag overrasket jeg og Camilla hovedkontoret med å ta med oss kake og invitere alle de ansatte og frivillige til sjokoladekake, med stor suksess! Det er alltid moro å gjøre noe uventet og som vil glede andre!

2007-10-15T09:39:00.000-07:00

Da har en maaned snart gaatt i dette vakre landet. Vi har brukt tiden paa aa bli kjent med Libanon Roede Kors Ungdom saa best som vi kan, og bli kjent med den libanesiske maaten aa leve paa. Vi har bestemt oss for aa beholde leiligheten som vi hadde i Hamra, loesningen ble aa dele leiligheten i to, paa denne maaten har vi hvert vaart soverom og oppholdsrom, mens vi deler kjoekken og bad. Det er mye spennende som skjer i Roede Kors Ungdom, forrige helg deltok jeg paa en workshop i PPP (Planning Project Programme) som er et verktoy for strategi og planlegging, der fikk vi moete fire av de ulike programmene som ungdom har her. Det var veldig nyttig med henhold til at vi fikk vite mye om programmene, moete de frivillige og oeve litt paa arabisken som jeg har laert hittil. Det gaar sakte men stadig framover med spraaket, faar stutret fram stolt en og annen setning her og der. Vi tilbringer tre timer, fire dager i uken paa arabisk kurs, resten av dagen gaar til moeter av ulike slag. Jeg og Camilla sitter foreloebig i OD (Organization development) kommitteen, helgene framover vil bli brukt til aa besoeke de ulike distriktene for aa holde ulike workshops med de frivillige. Vi vil sette et personlig maal med aa proeve aa besoeke alle de ulike sentrene (34 stk) rundt om i landet, eller ihvertfall alle distriktene (5 distrikt)

Denne helgen som var, var det frihelg, saa da var det rett paa stranden. Vaeret her er fremdeles ganske varmt, det ligger paa ca 30 grader ennaa, om et par uker sies det at det vil bli kaldere i luften og regnet vil sette inn. Saa da fant vi ut at det var best aa utnytte tiden best mulig med aa faa slikket litt sol paa kroppen. Det var utrolig deilig, har til og med faatt litt farge. Yalla bye for denne gang.

Første møte med Beirut

2007-09-19T02:33:00.000-07:00

Hvor skal jeg begynne, vi ankom Beirut natt til tirsdag, for å være eksakt kl 04 på natten. Vi ble mottatt av velkomstkomitteen som tok oss med til leiligheten vår. Leiligheten ligger midt på gaten i Hamra (Hamra betyr rød på arabisk, fordi det tidligere låg et rødt sandfjell i denne bydelen) Hamra er en handlegate som kan sammenlignes med andre europeiske land. De har starbucks, vero moda, internett kafe'er, butikker, o.l I tillegg så ligger IFRC (Internasjonale Røde Kors, Røde Halvmåne federasjon) veldig nært Hamra, og hovedkontoret til Libanon Røde Kors ligger ikke så langt unna. Det føles altså som en relativ trygg gate å bo i. For tiden så deler jeg og Camilla (min reisepartner) rom, noe som kan bli utfordrende i lengden. Vi har allerede fått det ordnet slik at vi skal se på en ny leilighet i Hamra med to soverom.

Beirut er en opplevelsesrik by, det er helt annerledes å være her og oppleve, enn å se det på tv'en i den trygge stuen vår hjemme i Norge. Det er masse folk i gatene, biler som tuter, og mye liv og latter, menneskene her er så utrolig åpne og velkomne, de gjør at man føler seg veldig velkommen.

Jeg kan tenke meg at dette kommer til å bli ni opplevelsesrike måneder, og jeg gleder meg til å bli kjent med Libanon Røde Kors, de frivillige og møte utfordringer som vil komme på min veg.