Etter en samtale med Nasma, en Røde Kors frivillig i Baalbek en torsdag på kontoret, ble vi invitert til Baalbek for å møte de frivillige der. Dette synes vi var en kjempeide, og ville legge ut ferden allerede kommende helg. Siden vi ikke er så kjent med å kjøre ut av Beirut, valgte vi en rute som vi visste hvor vi skulle kjøre, dette skulle vise seg å ikke være en enkel affære. Skiltingen var på arabisk og veger delte seg uten varsel, dette resulterte i at vi kjørte oss vill et par ganger. Heldigvis så har vi fått utdelt en røde kors bil, som vi kan komme oss rundt med, noe som gjør at jeg føler meg trygg.Etter en tre og en halv time lang kjøretur med endte telefonsamtaler med Nasma kom vi frem. Vi ble møtt av det lokale Røde Kors ungdom styret i Baalbek på en restaurant, hvor skrubbsultne som vi var, spiste et realt libanesisk måltid. Vi ble invitert hjem av Nasma, der vi skulle overnatte. Huset var utrolig koselig, med en varm peis i stuen. Ute var det kaldt, og ull undertøyet fra Norge kom godt med.

Søndagen våknet vi tidlig og var virkelige turister, med kameraet i hånda og gode gå sko. Baalbek er en historisk by, med templer fra den gamle romertiden. Baalbek var den religiøse hovedstaden, og ble utsmykket med flotte templer til ære for gudene, og dette var imponerende preservert. Du ser fra bildene jeg har lagt med hvor fantastisk det var.
Etterpå var vi og besøkte verdens største stein som var hugget ut av fjellet, denne var ment til å bli brukt til tempelet som vi var på tidligere, men ble igjen til overskudd stein.
Vi avsluttet turen med å dra hjem til Nasma og spiste en ekte tradisjonell libanesisk bondekost, ktir tajib. (utrolig god mat)

Kjøreturen tilbake gikk litt mer smertefritt. Vi ble bedt om å følge en buss som skulle hele vegen tilbake, så denne gangen tok det heldigvis ikke tre timer bak rattet. Det var utrolig deilig å komme seg litt vekk fra den store byen og komme seg til distriktet. Jeg håper virkelig at jeg kan dra til Baalbek igjen snart.

Uavhengighetsdagen til Libanon

Dette skulle vært en dag der alle feiret, med militær parader i gatene og med flaggene høyt oppe i vinden. Men i gatene er det ganske så stilt, eller i hvert fall i de gatene jeg har oppholdt meg i. President valget som skulle vært ferdig i går har blitt utsatt igjen. Valget har blitt utsatt til kommende lørdag, og situasjonen er spent. Etter en sikkerhetsbriefing med ”head of delegation” til IFRC har vi fått retningslinjer om å holde en lav profil, og rapportere bevegelsene vi gjør ut fra våres nabolag. Man ser at gatene har blitt fylt opp av militær og politi som patruljerer og observerer, spesielt rundt de ulike parlamentsbygningene. Libanesere som jeg har vært i kontakt med, er opptatt med å leve sitt normale liv, og vil helst ikke snakke så mye om valget som skal finne sted. Spørsmålene dukker opp, vil de nå konsensus? Vil vi få to regjeringer eller vil vi få et ad-hoc militær styre? Det er vanskelig å gi en analyse for hva som kommer til å skje. Fram til nå er det ingen som vet. Jeg håper virkelig at en konsensus vil finne sted og at Libanon vil få en fredelig slutt. Jeg vil i hvert fall gratulere Libanon med sin uavhengighetsdag, tross den politiske situasjonen!

Bilde tatt på veg til Beirut fra Hariisa (ca haltimes kjøretur unna Beirut) du ser Beirut til venstre i bilde. Med utsikt til middelhavet.

Nesten som en dag langs vestkysten av Norge

Nå har vinteren virkelig begynt å sette sine spor. I natt var det nesten umulig å sove, til og med for de som har et godt sovehjerte. Det lynte og tordnet gjennom de sene natterstimer. Jeg merket ikke noe av det i begynnelsen da jeg hadde sovnet før dette skjedde. Jeg ble vekket av en forsiktig Camilla som banket på døren min, hun spurte stille om jeg ikke ville dra ut all elektrisitet. Jeg skjønte ingenting, var fremdeles halvegs i søvne, jeg sa ja og såg at hun, så snill som hun var, drog ut alle kontaktene. Flashlighten stod som om den skulle hatt egne ben. Trodde nesten noen stod rett utenfor for veranda døren min og tok bilder. Dette resulterte også i at det har regnet i hele dag. Gatene er våte og glatte. Og jeg kjenner at luften renser seg sakte men sikkert. Jeg fikk et glimt at jeg gikk en tur i Bergens gater, med regnjakke og våt hud, og alt føltes som hjemme. Håper nesten det vil regne litt til (uvirkelig nok).

Beiruth Marathon, 18 november.

Beirut har årlig en nasjonal maraton som går på kryss og tvers av Beirut. Dette er en stor happening og hvert år stiller Røde Kors opp med sitt budskap. I år var det satt fokus på AIDS problematikken, mottoet var ”Discrimination is more painful than AIDS” Vi var omtrent 300 sjeler fra Røde Kors Ungdom som gikk mini maraton på 10 km. Alle var kledd i like t-skjorter og ballonger som var merket med AIDS sløyfen. I tillegg var det et stort banner som ble bæret av de frivillige. Det var utrolig mange som gikk maratonen til sammen, jeg var nummerert 29528, og da kan det tenkes hvor mange som deltok.

Jeg fulgte selvfølgelig spent med, jeg tok på meg mine beste gå sko og mitt gode humør. Oppstart var kl 07 på hovedkontoret, og vi gikk i en stor flokk til avstart, med mye liv og røre. Alle veger der maratonen gikk var blitt gjort til gågater, og gaten som jeg bor i (Hamra) var en av gatene som ble stengt. Noe som virket veldig rart, det var plutselig ingen biler og ingen tuting (denne gaten er som regel trafikkert døgnet rundt). Det ble satt opp skilt for hver kilometer som passerte, og for hvert skilt som ble møtt, var det stor jubel (i hvert fall fra min side) Jeg kjempet meg igjennom med blemmer under foten og gnagsår på hælen, og det var godt å springe til mål for deretter stolt å motta en medaljeJ (Som for så vidt var en medalje fra det forbigående år, men det bryr jeg meg ikke så mye om) Til sammen gikk jeg omtrent 2 mil, noe som føltes godt, da jeg tok en fridag fra gymmen. Det føltes godt å være en del av noe større, og det føltes godt å vise fram Røde Kors.

En opplevelsesrik hverdag i beirut

Tenk at det allerede har gått to måneder her dette sjarmerende landet. Nå har ting mer gått til en normal tilstand, hverdagen har blitt mer rutinepreget, og ikke så mye som føles nytt lenger. Hvis jeg skal prøve å forklare en hverdag ville den være som så. Etter en natt hvor jeg har kjempet med kjempemygger åpner jeg øynene mine, utrolig trøtt, etter å ha slumret i en ti minutters tid. Jeg kjemper meg opp av sengen, og innser at jeg ikke hadde så god tid likevel. Jeg stutrer meg bort til badet og gjør mine daglige rutiner. Ti på ni springer jeg ut av døren for at jeg denne dagen skal være så flink å være på arabisk timen til tide. Jeg har blitt tilvendt den libanesiske tiden litt for godt, og er alltid en fem minutter for sen. Med en gang jeg når gaten møter det meg ”taxi taxi” og prøver tålmodig å vise tegn på at jeg ikke trenger den.
Tre timer med arabisk ligger foran meg, og jeg prøver så godt som jeg kan å stutre fram noen gode fraser. Sabakh al kher. (god morgen på arabisk) og prøver å huske de gloser som jeg memorerte dagen før. Etter tre intense timer (der bare jeg og Camilla er elev) og bøyd mangfoldige verb, er det tid for å gå på kontoret. Der blir jeg møtt av Achmed som er telefonoperatør i første etasje. Han smiler alltid og er like glad hver gang vi hilser på han på arabisk ”marhaba, kifak?” (god dag, hvordan går det?) jeg går opp de to trappene opp til ungdomsavdelingen og møter flere av de som jobber på hovedkontoret. De samme setningene blir repetert som over. Jeg møter kontoret og der Therese (vår kontaktperson) møter oss. Kifik? How are you? Mens vi setter oss ned og begynner å jobbe på våre datamaskiner. Internett tilkoblingen er relativ dårlig, og jeg prøver tålmodig å jobbe meg fram på nett. Klokken to går alle fra kontoret og jeg sitter igjen, eller sitter ikke igjen. På tide å dra hjem, oftest så går jeg fra kontoret, det tar omtrent tjue minutter å gå. På ettermiddagen drar jeg på stamkafeen grafitti, som ligger bare to minutters gange fra vår bolig. Der har jeg brukt mye tid og penger, og fått mange gode venner. Der blir jeg som regel sittende noen timer, det hender at vi har blitt der til det stenger. Ofte så har vi møter med de frivillige på kvelden noe som gjør de sene kveldstimene på grafitti. Jeg går hjem og prøver å huske det som vi gikk gjennom fra arabisken tidligere på dagen, før det er på tide å hoppe i seng og kjempe med de store myggene atter igjen.

23 år og stor jente!

Bildet: Venner og bekjente i Libanon en kjempekjekk bursdag, her ute paa verandaen vaar.

Først av alt, tusen takk til alle venner og bekjente for deres oppmerksomhet på min fødselsdag. Det var utrolig hyggelig, jeg bukker og neier! Jeg har hatt en fantastisk bursdagsfeiring her borte. Jeg har nå blitt feiret i fire dager, noe som kan bli litt i overkant. Det hele begynte søndagen før den store dagen, da jeg var på workshop i Harisa, sammen med frivillige Røde Kors Ungdom. Under lunsjen fikk jeg kake til dessert, ikke til å spise, men til å få den smurt ut over ansiktet. Noe som var en

festlig opplevelse, jeg fikk høre etterpå at kremen var veldig godt for huden. Tusen takk! Ingen mer fuktighetskrem for meg heretter gitt!

Den store dagen ble feiret med fryd og gammen i vår leilighet!! Etter et tappert forsøk å bake mormors skuffekake i gassovn uten gradeviser, fikk vi en til dels brent bunn, men ellers veldig god kake!! (tusen takk Camilla)

Min gode kone var utrolig snill med meg hele dagen, vekte meg opp til frokost og gjemte små overraskelser rundt om i leiligheten, og briljerte som vert utover kvelden!! Shukran ktir habibti! Det var kjempekoselig! Dro senere ut sammen med gode venner! I et klokkeslett av 5 om morgenen ble det heftig tegning på føtter der jeg fikk en donni darko lignende skikkelse på foten, som for øvrig ikke var så moro å våkne til dagen etter. (Den har forresten ikke helt forsvunnet ennå.)

De to siste dagene har gått til å spise middag og kake. I dag overrasket jeg og Camilla hovedkontoret med å ta med oss kake og invitere alle de ansatte og frivillige til sjokoladekake, med stor suksess! Det er alltid moro å gjøre noe uventet og som vil glede andre!