Røde Kors Ungdom i Balamand

Mitt arbeid har blitt fokusert i den nordre delen av Libanon, nærmere bestemt Balamand, som ligger ca 10 km sør øst for Tripoli. Balamand senter er en Røde Kors Ungdom klubb som er sentrert på universitetet i Balamand. Senteret har rundt 20 frivillige, og driver aktiviteter både innenfor universitets campus og utenfor. Så her vil jeg tilbringe mye tid, der jeg reiser nordover i hvert fall en dag i uken, og overnatter om nødvendig.

Jeg hadde mitt første møte med de frivillige på torsdag der vi planlagte den kommende UNICEF aktiviteten de skulle ha påfølgende dag, for barn på 8-9 år på en skole i nærheten. Det ble forberedelses arbeid til langt ut på kveldingen, der vi skulle gjøre klart alt det materialet som trengtes til aktiviteten, det var en spent gjeng som ville gjøre en iherdig innsats for Røde Kors. Jeg overnattet i hjemmet til presidenten av ungdoms klubben, søsteren hans bodde foreløpig i Danmark så det ble mye snakk om Skandinavia, jeg ble tilbudt blant annet dansk honning på brødskiver og fikk sett mange bilder fra vårt naboland.

Vi stod opp ved solens oppgang for å møte de frivillige og dra samlet til Koura, der aktiviteten skulle gjennomføres.Jeg hadde sovet en hel halvtime, etter en øyeinfeksjon som ikke ville gi meg søvn på øyet den natta, så jeg stablet meg opp for å møte de 65 ungene som ventet på oss, og som skulle gjennom et tett program av aktivitet der de selv deltok på lærdommen av det å spise riktig, vaske hender, pusse tenner og lignende.

Det var seks stands de skulle gjennom, og jeg fikk ansvaret for en 10 herlige unger som jeg skulle guide gjennom de ulike standene. De snakket heldigvis engelsk og var særdeles lydige, der de gikk på rekke og rad. Jeg hadde det kjempe moro med dem, og fikk også selvfølgelig litt tid til å få lekt litt.

The Soundtrack of Beirut

Dette er et utvalg sanger som har en spesiell minnefunksjon for meg her borte, flere av dem var sanger jeg hørte veldig mye på i begynnelsen, og som blir knyttet en ekstra følelse til. Jeg har da klart å ikke forvillet meg inn i trance syndromet som er særdeles spredt i dette landet. Jeg ble fortalt når jeg kom hit at – bare vent, du kommer til å like det til slutt. Men det har jeg da ikke.

Concerning The Ufo Sighting Near Highland, Il - Sufjan Stevens

“When the revenant came down. We couldn't imagine what it was. In the spirit of three stars. The alien thing that took its form. Then to Lebanon. Oh, God. The flashing at night, the sirens grow and grow. Oh, history involved itself. Mysterious shade that took its form. Or what it was, incarnation. Three stars. Delivering signs and dusting from their eyes.”

Lemontree – Fool’s garden

Dette er en sang jeg ikke har hørt siden barnsben av før jeg kom til Libanon, dette er en hyppig spilt sang som slår an på karaoke og på radio. Og den skaper alltid en veldig god stemning, det blir sunget til full hals hver gang noen prøver å synge den på moloko, puben som vi bruker å dra på karaoke til.

The road to freedom – Chris De Burgh

De første månedene jeg var her og ble kjent med vår gode venn Elie, spilte han denne sangen hele tiden, spesielt når vi i mørkets framgang kjørte hjemover, og tok en liten sightseeing i Beirut. Sangen bringer tilbake mange minner om mine første inntrykk av Beirut og hvordan jeg tenkte livet mitt ville bli her i Libanon.

Leaving on a jetplane – John Denver

Denne sangen er spesielt knyttet til kurset og min tid før avreise til Libanon, da mange spente følelser stod i sving, og den har blitt med meg videre på min veg som en følgesvenn på min reise her borte. Dette er en sang jeg tror jeg aldri kommer til å bli lei av.

Rat Race – Bob Marley

Jeg har aldri trodd at jeg noensinne skulle bli en reggae fan, de som kjenner meg fra hjemme vet jo at jeg ikke hører så mye på det. Men her borte har det blitt spilt reggae til den store gull medalje, da både Camilla og Elie er store reggae fans. Og jeg har da vokst i min musikk genre litt mer enn tidligere.

Regy – Arabisk sang

Dette var den første arabiske sangen jeg kunne gjenkjenne, det er ikke mange av de, og alle inneholder selvfølgelig ordene Habibi og Hebak. Jeg husker når vi var på tur med Redd Barna, så ble denne sangen spilt mange ganger i stor begeistring for barna, der de danset og sang for oss. Når jeg hører denne sangen blir spilt blir jeg i ekstase over at jeg faktisk klarer å gjenkjenne en av de mange. Arabiske sanger er også spesielt populært i utelivet når klokken har passert tolv, da er det godt å kunne litt arabiske moves, og tekst (i hvert fall kunne nynne litt med).

Jack Johnson

Dette er Camillas biltrack nr en på listen når vi er ute og kjører bil, og for så vidt min også. Jeg mimrer til tiden da vi tok en kjøre tur til Jbeil for å dra på strandlivet, eller når vi kjører sørover fra Tripoli til Beirut, sliten etter en lang dag ute i arbeid, mens vi nynner lavt til Jack Johnsons fløtestemme.

Hög Standard - Peps Pärsson

Jeg ser for meg Camilla hoppe og sprette i full guffe, mens hun synger høyt på det fengende refrenget. Vi er i leiligheten og hun setter stereoen på høyeste volum, nå er hun klar til noe sprell.

I build this garden for us – Lenny Kravitz

“In this garden. They'll be no war. No racial prejudice. You'll be my brother. Of any color.
You'll just be okay with us. We'll live each day in peace. In hope that we will one day reach
The rest of the world. When they are ready to be teached”

Offisiell åpning av den norske ambassaden i Libanon

Bilde tatt på "by the way", her ser du Camilla og jeg, med det norske flagget i bakgrunnen.

Vi ble invitert til storfeiring av åpningen til den norske ambassaden i Libanon, ambassaden ble åpnet den 22. oktober 2007, og ambassadøren vil da bli godkjent når den nye presidenten er på plass, inshallah noe som jeg håper blir snart.

Åpningen tok sted på ”by the way” en pub som er norsk eid og som for øvrig selger norske vafler. Det var til en stor overraskelse at det faktisk fantes så mange nordmenn i Libanon, jeg hadde gjettet på forhånd at det var omtrent 30 nordmenn her i dette landet, men det viser seg etter å ha snakket med praktikanten på ambassaden (som for øvrig til min store overraskelse var Ålesunder) at det finnes så mange som 70 stykker her.

Det var rart å være omkranset av folk som snakket norsk, og jeg må si at det ville vært nesten mer komfortabelt å snakke engelsk. Det var dekket til koldtbord med småbiter, og en høylydt gjeng som var til stede. Vi menget oss rundt og prøvde så godt som vi kunne og snakke med folk. De fleste som arbeider og bor i Libanon er her borte i ulike oppdrag gjennom hjelpeorganisasjoner, som for eksempel flyktninghjelpen (NRC), Fn og lignende. Det var kjekt å møte litt nordmenn igjen og det frister for gjentakelse.

Tur til sør Libanon

Tirsdag var den store dagen, da jeg og Camilla endelig skulle få ta turen til sør Libanon. Vi har kretset oss rundt andre deler av landet, men uheldigvis ikke tatt turen sørover. Vi ble invitert til å delta en hel dag, der vi skulle besøke en skole ca 15 min kjøretur unna Bernt Jbeil , der ungdommen i Røde Kors hadde gjort i stand til teater om miljø for barna på skolen. Skolen hadde blitt bombet under juli krigen og Røde Kors hjalp dem til å få nytt utstyr på plass.

Turen gikk så videre til Bernt Jbeil, der vi besøkte en sosial medisinsk klinikk. Der de tilbudte lege og tannlege tjenester til lokal befolkningen. Dette var eneste plassen i nærmiljøet der de kunne motta medisinsk hjelp, da sykehuset ikke var oppe og gikk.

Vi tok turen innom en liten landsby på vegen tilbake til Beirut for å besøke slektninger til en som var med oss på turen. Der fikk vi te, søtsaker, ferske mandler, den utrolige gjestfriheten i Libanon, spesielt når vi kommer ut på landstrekningen er ubeskrivelig. Man blir utrolig godt tatt vare på og man føler seg åpenhjertelig velkommen.

På veg oppover til Beirut kjørte vi innom Nabatiyeh hvor vi spiste litt lunsj. Før vi deretter var tilbake til Beirut igjen. Der vi senere på dagen var barnevakt for lille søte Oleo, hunden til Ann Katherine.

A new bomb in the suburb of Beirut....

Mange spør meg hvordan det er å bo i et slikt stabilt ustabilt land som Libanon, blir jeg ikke redd? Det har nå i dag gått av en ny bombe i utkanten av Beirut. Hvor det hittil i skrivende stund har gått tapt 11 menneskeliv og 16 skadd, det er helt forferdelig, mitt hjerte går virkelig til de som har blitt berørt av dette. Og man ser at Røde Kors jobber på spreng for at dette skal føre til mindre lidelse. Det røde korset er synlig i enhver nyhetsending hvor de hjelper til med de skadde.

Mye av de inntrykkene folk sitter med hjemme i Norge er at Libanon er under stadige krigføringer i gatene, noe som de stadig blir minnet på i nyheter og andre medier. Noe som ikke helt stemmer overens med min virkelighet. Det føles surrealistisk for meg å sitte og se på nyhetene i vår leilighet i Beirut og se hva som skjer på tv, i den samme byen som man bor i. Jeg har ikke blitt direkte berørt av noen av de forferdelige hendelsene, og jeg følger sikkerhetsrestriksjonene som har blitt gitt. Vinningskriminaliteten her borte er utrolig lav, jeg føler meg tryggere å gå i gatene i Beirut enn å gå i gatene i Oslo en sen ettermiddag.

Til spørsmålet om jeg er redd? Jeg har ikke vært så redd til nå, jeg føler at sikkerheten min blir veldig godt ivaretatt av den internasjonale føderasjonen til Røde Kors og Røde Halvmåne foreninger. Jeg stoler utrolig mye på at de tar de rette avgjørelser i forhold til vår sikkerhet, og hvis man i tillegg har et godt bondevett og ikke tar unødvendige kjangser, så har man et veldig godt utgangspunkt. Det er jo en litt annen tilfeldig type kriminalitet man møter her enn i Norge, men dog så lenge man følger forhåndsreglene så er man ganske så trygg.

Bildet fra Baalbek som manglet i blogget, grunnet internett problemer...her på bildet ser du meg og noen av de frivillige i Røde Kors Ungdom i Baalbek.

Back in Beirut!

Jeg ankom den libanesiske jord torsdag kveld, etter å ha tilbrakt juleferien min i moderlandet. Det føltes godt da jeg såg nattlysene i Beirut by. Det var en gledelig mottakelse på flyplassen, da Camilla og Elie kom og hentet meg. Jeg var i en ekstatisk tilværelse, hvor jeg nå skulle tilbake til min mer ”normale” hverdag i Libanon. Jeg startet arbeidet allerede fredag etter en lang ferie hjemme hos min familie, noe som gjorde godt for mine nå fulladde batterier. Jeg kjente det var godt å være tilbake, samt at jeg nå måtte gå igjennom de kulturelle forskjellene en gang til. Jeg hadde allerede vært igjennom dette da jeg ankom Norge, jeg husker jeg var veldig forvirret da jeg plutselig ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av dopapiret på Gardermoen, det var jo ingen bosspann. Før jeg tenkte for meg selv, ”det skal jo i do”, og flirte godt for meg selv. Det tok et par dager før jeg kom inn i den libanesiske stilen igjen, og jeg er nå tilbake til den mer rutinepregede hverdagen.

Man kan kjenne at temperaturen er temmelig lunken, selv om gradestokken har vært oppe mellom 14-18 grader (noe som for oss vestlendinger ofte ville kalt sommer) har jeg tatt frem ullundertøyet, og skrudd på AC for at det skal bli varmere. Husene er ikke så godt isolerte, så det føles faktisk kaldere inne enn det er ute. I tillegg så er fuktigheten ganske så høy, noe som gjør at det føles kaldere. Og enda sier de at den kaldeste måneden vil komme, jeg går allerede fullt påkledd i gatene, med skjerf, lue og votter, jeg er faktisk nesten mer påkledd enn den vanlige libaneser. Noe som er litt morsomt i og med at jeg kommer fra det såkalte kalde Norden, hvor jeg ifølge enkelte skal være immun mot kulde.