Balamand ungdomssenter inviterer til basketball kamp for rullestol brukere!

Først av alt beklager jeg på mitt sterkeste at min blogg ikke har blitt oppdatert på en stund, jeg skal prøve å ikke la det gjenta seg.

”Diverse but not different” var hovedbudskapet til kampen som Balamand ungdomssenter i Libanesisk Røde Kors ungdom arrangerte, en måned med planlegging og møter så var aktiviteten endelig i boks. Postere med aktiviteten var hengt opp på alle tenkelige plasser på universitetscampus, e-post og invitasjoner var sendt ut, medaljene og pokalen lå klare, nå var det duket for kamp!!

Lagene som var invitert til kveldens kamp het friends team, de er en del av ”forum of the handicapped association”.. Det var ti spente menn som varmet godt opp før kampstart. Begge lagene var kledd i hver sin hovedfarge i hvitt og blått, de hadde ikke spilt en profesjonell kamp på to år og det kunne merkes at begge lagene var sultne på en seier.

Det skulle spilles fire omganger på 10 minutt hver omgang. Og det var en ivrig gjeng. Pasninger, driblinger og finter var vel etablerte, smidige triks og et godt smil kom også godt med. Stillingen endte 43-35 med seier til de hvite draktene. Men det var jevnt i kampen helt til siste omgang, da de hvite draktene av friends team imponerte med sine flotte pasninger.

Etter kampen var det bedt til en matbit hos ”fifth avenue”, som er en kafé på universitetscampus. Det var en sliten, men veldig fornøyd gjeng som satt der. Foran meg der jeg satt stod pokalen og skinte, basketball spillerne flirte høyt og snakket om kampen. Selv om det hvite laget vann kampen, så var stemningen veldig god blant spillerne. De snakket om de ulike taklingene som fant sted ute på banen, og prøvde å forklare meg dette på arabisk, heldigvis hadde jeg en som oversatte.

Fortsettelse følger snarest med en liten opplevelses skildring fra Barcelona. So stay tuned!!

Felles prosjekt for nord distriktet.

Jeg har som nevnt tidligere i min blogg, fokusert mitt arbeid i Libanon Røde Kors Ungdom på det nordlige distriktet, i tillegg til at jeg følger opp ungdomssenteret Balamand så jobber jeg med en felles aktivitet for hele nord distriktet. Distriktet Nord består av tre senter, disse er Koura, Balamand og Tripoli. De ville gjennomføre denne aktiviteten for at sentrene skal bli mer integrerte med hverandre, dele sine erfaringer og kunnskap, og til at man får et mer samlet og sterkt nord.

Bakgrunnen for at de ville gjennomføre en slik aktivitet samlet var at de ser et større behov for å samle barn og ungdom mer sammen. Man har sett en tendens til at barn og ungdom ofte blir delt ut ifra hvilke geografisk område man er i, som også ofte sier hvilken gruppe eller religiøs tilhørighet man tilhører. Røde Kors Ungdom vil da prøve å samle denne ungdommen gjennom lek og moro, samtidig som at man forteller om Røde Kors sitt arbeid og rekrutterer.

Denne aktiviteten heter velo paper, som er et sykkel løp innenfor et visst geografisk område, man sykler i en fastlagt løype som er laget av ungdommen i Røde Kors, og der man møter forskjellige Røde Kors poster på vegen, på disse postene vil det bli konkurranser, og det vil bli fortalt om hva ungdommen jobber med. Dette skal gjennomføres to ganger, en gang i Tripoli og en gang i Koura. Det er planlagt at velo paper skal gjennomføres i slutten av mai, og jeg sitter i komiteen sammen med representanter fra alle sentrene for at dette skal gjennomføres best mulig sammen.

Jentetur til Syria

Camilla har den siste uken hatt besøk av to venninnner fra Norge, så da fant vi ut at vi ville sette nesen mot øst og utforske nabolandet. Vi reiste tidlig fredags morgen med hver sin sekk på ryggen, og det var av gårde med vår private taxi sjåfør. Selve reisen til Syria tok litt lenger tid enn forventet, da været kom litt uventet på. Etter flere dager med strålende solskinn, så kom regnet og skodden over fjellene. Vi brukte ca 3 ½ timer på å komme oss fra Beirut til Damascus der vi skulle tilbringe de neste tre dagene. Og vi brukte vel et kvarter på å komme oss over grensen til Syria. Det var flere spørsmål som ble stilt, hva skal dere, hvor skal dere bo? Hvor lenge …osv..jeg fikk noen flash back fra rollespillet På Flukt som Røde Kors Ungdom har i Norge, og flirte godt for meg selv. For å lese mer om hva På Flukt er gå til linken: http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Rollespillet-Pa-flukt/Hva_er_Pa_flukt/



Bildetekst: Lunch på restaurant Leila, med tradisjonell Syrisk mat. På bilde fra venstre: Camilla, Leila, meg og Kajsa.


Vår plan var veldig enkel, først skulle vi finne et hotell å bo på, finne en restaurant og spise lunch og så deretter utforske medinaen i gamlebyen. Dette gikk smertefritt og vi fant et tre sjernes hotell (etter litt leting, og hjelp hos de ulike hostellene vi var innom) til hele 100 dollar for to overnattinger for fire personer, inkludert frokost, det var jo ikke ille. Syria er mye billigere i Libanon og man kan forvente seg en særdeles god middag til en kun 15 kr, man kan også handle mer arabiske duppeditter for en billigere penger enn i Libanon, så jeg hadde derfor handlelisten klar før avreise.

Bildetekst: Jeg i gamlebyen med Umaayad moskeen i bakgrunnen.

Damascus er en av verdens eldste byer der det kontinuerlig har bodd innbyggere i. Det bor omtrent seks millioner mennesker der, og ørkensanden fløy gjennom vinden. Det var en helt annerledes opplevelse å gå gjennom gatene der enn i Beirut, da Syria er blitt betegnet som mer konservativt enn Libanon, så det var spennende å se kontrastene og kanskje det litt mer representative midtøsten.

Bildetekst: Meg, Camilla og Kajsa inne i Umaayad moskeen i Damascus, legg merke til at vi alle ser ut som fiskermenn fra bygda.

Vi gikk innom Umaayad moskeen som er den mest berømte og største moskeen som ligger i gamlebyen til Damascus. Vi ble tildelt noen særdeles vakre drakter som skulle tildekke oss. Se bilde til venstre. Denne er også beryktet med at hodet til døperen Johannes ligger inne i selve moskeen, men det såg jeg lite til, så jeg har mine betenkeligheter.

Bildetekst: Meg med en stor kaffe kanne, som gir tyrkisk kaffe. I bakgrunnen ser man store fat som blir brukt til bord.

Vi trasket i gamlebyen hele lørdagen der dagen var dedikert til shopping og ikke minst prøve Syrias beste iskrem, som var svært beryktet, ”den måtte vi jo bare prøve!”. Jeg kom meg i anskaffelse av et særdeles sjarmerende arabisk bord som består av et kobberfat med utskjæringer og med separate trebein. Aldeles nydelig, i tillegg til at jeg kjøpte meg en del silkeskjerf, litt smykker, ferskt krydder og små dill dall.

Bildetekst: Avslutter med et bilde av Kajsa og meg som spiser berømt is, vanilje med pistasj. mmm

Det var alt i alt en veldig god tur, og det frister for gjentakelse, det er enda mye mer jeg har lyst til å se av Syria, og ikke minst ting å shoppe!! Vi får se om det blir mulighet til å reise ved en senere anledning, inshalla.

Røde Kors Ungdom i Balamand

Mitt arbeid har blitt fokusert i den nordre delen av Libanon, nærmere bestemt Balamand, som ligger ca 10 km sør øst for Tripoli. Balamand senter er en Røde Kors Ungdom klubb som er sentrert på universitetet i Balamand. Senteret har rundt 20 frivillige, og driver aktiviteter både innenfor universitets campus og utenfor. Så her vil jeg tilbringe mye tid, der jeg reiser nordover i hvert fall en dag i uken, og overnatter om nødvendig.

Jeg hadde mitt første møte med de frivillige på torsdag der vi planlagte den kommende UNICEF aktiviteten de skulle ha påfølgende dag, for barn på 8-9 år på en skole i nærheten. Det ble forberedelses arbeid til langt ut på kveldingen, der vi skulle gjøre klart alt det materialet som trengtes til aktiviteten, det var en spent gjeng som ville gjøre en iherdig innsats for Røde Kors. Jeg overnattet i hjemmet til presidenten av ungdoms klubben, søsteren hans bodde foreløpig i Danmark så det ble mye snakk om Skandinavia, jeg ble tilbudt blant annet dansk honning på brødskiver og fikk sett mange bilder fra vårt naboland.

Vi stod opp ved solens oppgang for å møte de frivillige og dra samlet til Koura, der aktiviteten skulle gjennomføres.Jeg hadde sovet en hel halvtime, etter en øyeinfeksjon som ikke ville gi meg søvn på øyet den natta, så jeg stablet meg opp for å møte de 65 ungene som ventet på oss, og som skulle gjennom et tett program av aktivitet der de selv deltok på lærdommen av det å spise riktig, vaske hender, pusse tenner og lignende.

Det var seks stands de skulle gjennom, og jeg fikk ansvaret for en 10 herlige unger som jeg skulle guide gjennom de ulike standene. De snakket heldigvis engelsk og var særdeles lydige, der de gikk på rekke og rad. Jeg hadde det kjempe moro med dem, og fikk også selvfølgelig litt tid til å få lekt litt.

The Soundtrack of Beirut

Dette er et utvalg sanger som har en spesiell minnefunksjon for meg her borte, flere av dem var sanger jeg hørte veldig mye på i begynnelsen, og som blir knyttet en ekstra følelse til. Jeg har da klart å ikke forvillet meg inn i trance syndromet som er særdeles spredt i dette landet. Jeg ble fortalt når jeg kom hit at – bare vent, du kommer til å like det til slutt. Men det har jeg da ikke.

Concerning The Ufo Sighting Near Highland, Il - Sufjan Stevens

“When the revenant came down. We couldn't imagine what it was. In the spirit of three stars. The alien thing that took its form. Then to Lebanon. Oh, God. The flashing at night, the sirens grow and grow. Oh, history involved itself. Mysterious shade that took its form. Or what it was, incarnation. Three stars. Delivering signs and dusting from their eyes.”

Lemontree – Fool’s garden

Dette er en sang jeg ikke har hørt siden barnsben av før jeg kom til Libanon, dette er en hyppig spilt sang som slår an på karaoke og på radio. Og den skaper alltid en veldig god stemning, det blir sunget til full hals hver gang noen prøver å synge den på moloko, puben som vi bruker å dra på karaoke til.

The road to freedom – Chris De Burgh

De første månedene jeg var her og ble kjent med vår gode venn Elie, spilte han denne sangen hele tiden, spesielt når vi i mørkets framgang kjørte hjemover, og tok en liten sightseeing i Beirut. Sangen bringer tilbake mange minner om mine første inntrykk av Beirut og hvordan jeg tenkte livet mitt ville bli her i Libanon.

Leaving on a jetplane – John Denver

Denne sangen er spesielt knyttet til kurset og min tid før avreise til Libanon, da mange spente følelser stod i sving, og den har blitt med meg videre på min veg som en følgesvenn på min reise her borte. Dette er en sang jeg tror jeg aldri kommer til å bli lei av.

Rat Race – Bob Marley

Jeg har aldri trodd at jeg noensinne skulle bli en reggae fan, de som kjenner meg fra hjemme vet jo at jeg ikke hører så mye på det. Men her borte har det blitt spilt reggae til den store gull medalje, da både Camilla og Elie er store reggae fans. Og jeg har da vokst i min musikk genre litt mer enn tidligere.

Regy – Arabisk sang

Dette var den første arabiske sangen jeg kunne gjenkjenne, det er ikke mange av de, og alle inneholder selvfølgelig ordene Habibi og Hebak. Jeg husker når vi var på tur med Redd Barna, så ble denne sangen spilt mange ganger i stor begeistring for barna, der de danset og sang for oss. Når jeg hører denne sangen blir spilt blir jeg i ekstase over at jeg faktisk klarer å gjenkjenne en av de mange. Arabiske sanger er også spesielt populært i utelivet når klokken har passert tolv, da er det godt å kunne litt arabiske moves, og tekst (i hvert fall kunne nynne litt med).

Jack Johnson

Dette er Camillas biltrack nr en på listen når vi er ute og kjører bil, og for så vidt min også. Jeg mimrer til tiden da vi tok en kjøre tur til Jbeil for å dra på strandlivet, eller når vi kjører sørover fra Tripoli til Beirut, sliten etter en lang dag ute i arbeid, mens vi nynner lavt til Jack Johnsons fløtestemme.

Hög Standard - Peps Pärsson

Jeg ser for meg Camilla hoppe og sprette i full guffe, mens hun synger høyt på det fengende refrenget. Vi er i leiligheten og hun setter stereoen på høyeste volum, nå er hun klar til noe sprell.

I build this garden for us – Lenny Kravitz

“In this garden. They'll be no war. No racial prejudice. You'll be my brother. Of any color.
You'll just be okay with us. We'll live each day in peace. In hope that we will one day reach
The rest of the world. When they are ready to be teached”

Offisiell åpning av den norske ambassaden i Libanon

Bilde tatt på "by the way", her ser du Camilla og jeg, med det norske flagget i bakgrunnen.

Vi ble invitert til storfeiring av åpningen til den norske ambassaden i Libanon, ambassaden ble åpnet den 22. oktober 2007, og ambassadøren vil da bli godkjent når den nye presidenten er på plass, inshallah noe som jeg håper blir snart.

Åpningen tok sted på ”by the way” en pub som er norsk eid og som for øvrig selger norske vafler. Det var til en stor overraskelse at det faktisk fantes så mange nordmenn i Libanon, jeg hadde gjettet på forhånd at det var omtrent 30 nordmenn her i dette landet, men det viser seg etter å ha snakket med praktikanten på ambassaden (som for øvrig til min store overraskelse var Ålesunder) at det finnes så mange som 70 stykker her.

Det var rart å være omkranset av folk som snakket norsk, og jeg må si at det ville vært nesten mer komfortabelt å snakke engelsk. Det var dekket til koldtbord med småbiter, og en høylydt gjeng som var til stede. Vi menget oss rundt og prøvde så godt som vi kunne og snakke med folk. De fleste som arbeider og bor i Libanon er her borte i ulike oppdrag gjennom hjelpeorganisasjoner, som for eksempel flyktninghjelpen (NRC), Fn og lignende. Det var kjekt å møte litt nordmenn igjen og det frister for gjentakelse.

Tur til sør Libanon

Tirsdag var den store dagen, da jeg og Camilla endelig skulle få ta turen til sør Libanon. Vi har kretset oss rundt andre deler av landet, men uheldigvis ikke tatt turen sørover. Vi ble invitert til å delta en hel dag, der vi skulle besøke en skole ca 15 min kjøretur unna Bernt Jbeil , der ungdommen i Røde Kors hadde gjort i stand til teater om miljø for barna på skolen. Skolen hadde blitt bombet under juli krigen og Røde Kors hjalp dem til å få nytt utstyr på plass.

Turen gikk så videre til Bernt Jbeil, der vi besøkte en sosial medisinsk klinikk. Der de tilbudte lege og tannlege tjenester til lokal befolkningen. Dette var eneste plassen i nærmiljøet der de kunne motta medisinsk hjelp, da sykehuset ikke var oppe og gikk.

Vi tok turen innom en liten landsby på vegen tilbake til Beirut for å besøke slektninger til en som var med oss på turen. Der fikk vi te, søtsaker, ferske mandler, den utrolige gjestfriheten i Libanon, spesielt når vi kommer ut på landstrekningen er ubeskrivelig. Man blir utrolig godt tatt vare på og man føler seg åpenhjertelig velkommen.

På veg oppover til Beirut kjørte vi innom Nabatiyeh hvor vi spiste litt lunsj. Før vi deretter var tilbake til Beirut igjen. Der vi senere på dagen var barnevakt for lille søte Oleo, hunden til Ann Katherine.