Offisiell åpning av den norske ambassaden i Libanon

Bilde tatt på "by the way", her ser du Camilla og jeg, med det norske flagget i bakgrunnen.

Vi ble invitert til storfeiring av åpningen til den norske ambassaden i Libanon, ambassaden ble åpnet den 22. oktober 2007, og ambassadøren vil da bli godkjent når den nye presidenten er på plass, inshallah noe som jeg håper blir snart.

Åpningen tok sted på ”by the way” en pub som er norsk eid og som for øvrig selger norske vafler. Det var til en stor overraskelse at det faktisk fantes så mange nordmenn i Libanon, jeg hadde gjettet på forhånd at det var omtrent 30 nordmenn her i dette landet, men det viser seg etter å ha snakket med praktikanten på ambassaden (som for øvrig til min store overraskelse var Ålesunder) at det finnes så mange som 70 stykker her.

Det var rart å være omkranset av folk som snakket norsk, og jeg må si at det ville vært nesten mer komfortabelt å snakke engelsk. Det var dekket til koldtbord med småbiter, og en høylydt gjeng som var til stede. Vi menget oss rundt og prøvde så godt som vi kunne og snakke med folk. De fleste som arbeider og bor i Libanon er her borte i ulike oppdrag gjennom hjelpeorganisasjoner, som for eksempel flyktninghjelpen (NRC), Fn og lignende. Det var kjekt å møte litt nordmenn igjen og det frister for gjentakelse.

Tur til sør Libanon

Tirsdag var den store dagen, da jeg og Camilla endelig skulle få ta turen til sør Libanon. Vi har kretset oss rundt andre deler av landet, men uheldigvis ikke tatt turen sørover. Vi ble invitert til å delta en hel dag, der vi skulle besøke en skole ca 15 min kjøretur unna Bernt Jbeil , der ungdommen i Røde Kors hadde gjort i stand til teater om miljø for barna på skolen. Skolen hadde blitt bombet under juli krigen og Røde Kors hjalp dem til å få nytt utstyr på plass.

Turen gikk så videre til Bernt Jbeil, der vi besøkte en sosial medisinsk klinikk. Der de tilbudte lege og tannlege tjenester til lokal befolkningen. Dette var eneste plassen i nærmiljøet der de kunne motta medisinsk hjelp, da sykehuset ikke var oppe og gikk.

Vi tok turen innom en liten landsby på vegen tilbake til Beirut for å besøke slektninger til en som var med oss på turen. Der fikk vi te, søtsaker, ferske mandler, den utrolige gjestfriheten i Libanon, spesielt når vi kommer ut på landstrekningen er ubeskrivelig. Man blir utrolig godt tatt vare på og man føler seg åpenhjertelig velkommen.

På veg oppover til Beirut kjørte vi innom Nabatiyeh hvor vi spiste litt lunsj. Før vi deretter var tilbake til Beirut igjen. Der vi senere på dagen var barnevakt for lille søte Oleo, hunden til Ann Katherine.

A new bomb in the suburb of Beirut....

Mange spør meg hvordan det er å bo i et slikt stabilt ustabilt land som Libanon, blir jeg ikke redd? Det har nå i dag gått av en ny bombe i utkanten av Beirut. Hvor det hittil i skrivende stund har gått tapt 11 menneskeliv og 16 skadd, det er helt forferdelig, mitt hjerte går virkelig til de som har blitt berørt av dette. Og man ser at Røde Kors jobber på spreng for at dette skal føre til mindre lidelse. Det røde korset er synlig i enhver nyhetsending hvor de hjelper til med de skadde.

Mye av de inntrykkene folk sitter med hjemme i Norge er at Libanon er under stadige krigføringer i gatene, noe som de stadig blir minnet på i nyheter og andre medier. Noe som ikke helt stemmer overens med min virkelighet. Det føles surrealistisk for meg å sitte og se på nyhetene i vår leilighet i Beirut og se hva som skjer på tv, i den samme byen som man bor i. Jeg har ikke blitt direkte berørt av noen av de forferdelige hendelsene, og jeg følger sikkerhetsrestriksjonene som har blitt gitt. Vinningskriminaliteten her borte er utrolig lav, jeg føler meg tryggere å gå i gatene i Beirut enn å gå i gatene i Oslo en sen ettermiddag.

Til spørsmålet om jeg er redd? Jeg har ikke vært så redd til nå, jeg føler at sikkerheten min blir veldig godt ivaretatt av den internasjonale føderasjonen til Røde Kors og Røde Halvmåne foreninger. Jeg stoler utrolig mye på at de tar de rette avgjørelser i forhold til vår sikkerhet, og hvis man i tillegg har et godt bondevett og ikke tar unødvendige kjangser, så har man et veldig godt utgangspunkt. Det er jo en litt annen tilfeldig type kriminalitet man møter her enn i Norge, men dog så lenge man følger forhåndsreglene så er man ganske så trygg.

Bildet fra Baalbek som manglet i blogget, grunnet internett problemer...her på bildet ser du meg og noen av de frivillige i Røde Kors Ungdom i Baalbek.

Back in Beirut!

Jeg ankom den libanesiske jord torsdag kveld, etter å ha tilbrakt juleferien min i moderlandet. Det føltes godt da jeg såg nattlysene i Beirut by. Det var en gledelig mottakelse på flyplassen, da Camilla og Elie kom og hentet meg. Jeg var i en ekstatisk tilværelse, hvor jeg nå skulle tilbake til min mer ”normale” hverdag i Libanon. Jeg startet arbeidet allerede fredag etter en lang ferie hjemme hos min familie, noe som gjorde godt for mine nå fulladde batterier. Jeg kjente det var godt å være tilbake, samt at jeg nå måtte gå igjennom de kulturelle forskjellene en gang til. Jeg hadde allerede vært igjennom dette da jeg ankom Norge, jeg husker jeg var veldig forvirret da jeg plutselig ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av dopapiret på Gardermoen, det var jo ingen bosspann. Før jeg tenkte for meg selv, ”det skal jo i do”, og flirte godt for meg selv. Det tok et par dager før jeg kom inn i den libanesiske stilen igjen, og jeg er nå tilbake til den mer rutinepregede hverdagen.

Man kan kjenne at temperaturen er temmelig lunken, selv om gradestokken har vært oppe mellom 14-18 grader (noe som for oss vestlendinger ofte ville kalt sommer) har jeg tatt frem ullundertøyet, og skrudd på AC for at det skal bli varmere. Husene er ikke så godt isolerte, så det føles faktisk kaldere inne enn det er ute. I tillegg så er fuktigheten ganske så høy, noe som gjør at det føles kaldere. Og enda sier de at den kaldeste måneden vil komme, jeg går allerede fullt påkledd i gatene, med skjerf, lue og votter, jeg er faktisk nesten mer påkledd enn den vanlige libaneser. Noe som er litt morsomt i og med at jeg kommer fra det såkalte kalde Norden, hvor jeg ifølge enkelte skal være immun mot kulde.

Etter en samtale med Nasma, en Røde Kors frivillig i Baalbek en torsdag på kontoret, ble vi invitert til Baalbek for å møte de frivillige der. Dette synes vi var en kjempeide, og ville legge ut ferden allerede kommende helg. Siden vi ikke er så kjent med å kjøre ut av Beirut, valgte vi en rute som vi visste hvor vi skulle kjøre, dette skulle vise seg å ikke være en enkel affære. Skiltingen var på arabisk og veger delte seg uten varsel, dette resulterte i at vi kjørte oss vill et par ganger. Heldigvis så har vi fått utdelt en røde kors bil, som vi kan komme oss rundt med, noe som gjør at jeg føler meg trygg.Etter en tre og en halv time lang kjøretur med endte telefonsamtaler med Nasma kom vi frem. Vi ble møtt av det lokale Røde Kors ungdom styret i Baalbek på en restaurant, hvor skrubbsultne som vi var, spiste et realt libanesisk måltid. Vi ble invitert hjem av Nasma, der vi skulle overnatte. Huset var utrolig koselig, med en varm peis i stuen. Ute var det kaldt, og ull undertøyet fra Norge kom godt med.

Søndagen våknet vi tidlig og var virkelige turister, med kameraet i hånda og gode gå sko. Baalbek er en historisk by, med templer fra den gamle romertiden. Baalbek var den religiøse hovedstaden, og ble utsmykket med flotte templer til ære for gudene, og dette var imponerende preservert. Du ser fra bildene jeg har lagt med hvor fantastisk det var.
Etterpå var vi og besøkte verdens største stein som var hugget ut av fjellet, denne var ment til å bli brukt til tempelet som vi var på tidligere, men ble igjen til overskudd stein.
Vi avsluttet turen med å dra hjem til Nasma og spiste en ekte tradisjonell libanesisk bondekost, ktir tajib. (utrolig god mat)

Kjøreturen tilbake gikk litt mer smertefritt. Vi ble bedt om å følge en buss som skulle hele vegen tilbake, så denne gangen tok det heldigvis ikke tre timer bak rattet. Det var utrolig deilig å komme seg litt vekk fra den store byen og komme seg til distriktet. Jeg håper virkelig at jeg kan dra til Baalbek igjen snart.

Uavhengighetsdagen til Libanon

Dette skulle vært en dag der alle feiret, med militær parader i gatene og med flaggene høyt oppe i vinden. Men i gatene er det ganske så stilt, eller i hvert fall i de gatene jeg har oppholdt meg i. President valget som skulle vært ferdig i går har blitt utsatt igjen. Valget har blitt utsatt til kommende lørdag, og situasjonen er spent. Etter en sikkerhetsbriefing med ”head of delegation” til IFRC har vi fått retningslinjer om å holde en lav profil, og rapportere bevegelsene vi gjør ut fra våres nabolag. Man ser at gatene har blitt fylt opp av militær og politi som patruljerer og observerer, spesielt rundt de ulike parlamentsbygningene. Libanesere som jeg har vært i kontakt med, er opptatt med å leve sitt normale liv, og vil helst ikke snakke så mye om valget som skal finne sted. Spørsmålene dukker opp, vil de nå konsensus? Vil vi få to regjeringer eller vil vi få et ad-hoc militær styre? Det er vanskelig å gi en analyse for hva som kommer til å skje. Fram til nå er det ingen som vet. Jeg håper virkelig at en konsensus vil finne sted og at Libanon vil få en fredelig slutt. Jeg vil i hvert fall gratulere Libanon med sin uavhengighetsdag, tross den politiske situasjonen!