A new bomb in the suburb of Beirut....

Mange spør meg hvordan det er å bo i et slikt stabilt ustabilt land som Libanon, blir jeg ikke redd? Det har nå i dag gått av en ny bombe i utkanten av Beirut. Hvor det hittil i skrivende stund har gått tapt 11 menneskeliv og 16 skadd, det er helt forferdelig, mitt hjerte går virkelig til de som har blitt berørt av dette. Og man ser at Røde Kors jobber på spreng for at dette skal føre til mindre lidelse. Det røde korset er synlig i enhver nyhetsending hvor de hjelper til med de skadde.

Mye av de inntrykkene folk sitter med hjemme i Norge er at Libanon er under stadige krigføringer i gatene, noe som de stadig blir minnet på i nyheter og andre medier. Noe som ikke helt stemmer overens med min virkelighet. Det føles surrealistisk for meg å sitte og se på nyhetene i vår leilighet i Beirut og se hva som skjer på tv, i den samme byen som man bor i. Jeg har ikke blitt direkte berørt av noen av de forferdelige hendelsene, og jeg følger sikkerhetsrestriksjonene som har blitt gitt. Vinningskriminaliteten her borte er utrolig lav, jeg føler meg tryggere å gå i gatene i Beirut enn å gå i gatene i Oslo en sen ettermiddag.

Til spørsmålet om jeg er redd? Jeg har ikke vært så redd til nå, jeg føler at sikkerheten min blir veldig godt ivaretatt av den internasjonale føderasjonen til Røde Kors og Røde Halvmåne foreninger. Jeg stoler utrolig mye på at de tar de rette avgjørelser i forhold til vår sikkerhet, og hvis man i tillegg har et godt bondevett og ikke tar unødvendige kjangser, så har man et veldig godt utgangspunkt. Det er jo en litt annen tilfeldig type kriminalitet man møter her enn i Norge, men dog så lenge man følger forhåndsreglene så er man ganske så trygg.

Bildet fra Baalbek som manglet i blogget, grunnet internett problemer...her på bildet ser du meg og noen av de frivillige i Røde Kors Ungdom i Baalbek.

Back in Beirut!

Jeg ankom den libanesiske jord torsdag kveld, etter å ha tilbrakt juleferien min i moderlandet. Det føltes godt da jeg såg nattlysene i Beirut by. Det var en gledelig mottakelse på flyplassen, da Camilla og Elie kom og hentet meg. Jeg var i en ekstatisk tilværelse, hvor jeg nå skulle tilbake til min mer ”normale” hverdag i Libanon. Jeg startet arbeidet allerede fredag etter en lang ferie hjemme hos min familie, noe som gjorde godt for mine nå fulladde batterier. Jeg kjente det var godt å være tilbake, samt at jeg nå måtte gå igjennom de kulturelle forskjellene en gang til. Jeg hadde allerede vært igjennom dette da jeg ankom Norge, jeg husker jeg var veldig forvirret da jeg plutselig ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av dopapiret på Gardermoen, det var jo ingen bosspann. Før jeg tenkte for meg selv, ”det skal jo i do”, og flirte godt for meg selv. Det tok et par dager før jeg kom inn i den libanesiske stilen igjen, og jeg er nå tilbake til den mer rutinepregede hverdagen.

Man kan kjenne at temperaturen er temmelig lunken, selv om gradestokken har vært oppe mellom 14-18 grader (noe som for oss vestlendinger ofte ville kalt sommer) har jeg tatt frem ullundertøyet, og skrudd på AC for at det skal bli varmere. Husene er ikke så godt isolerte, så det føles faktisk kaldere inne enn det er ute. I tillegg så er fuktigheten ganske så høy, noe som gjør at det føles kaldere. Og enda sier de at den kaldeste måneden vil komme, jeg går allerede fullt påkledd i gatene, med skjerf, lue og votter, jeg er faktisk nesten mer påkledd enn den vanlige libaneser. Noe som er litt morsomt i og med at jeg kommer fra det såkalte kalde Norden, hvor jeg ifølge enkelte skal være immun mot kulde.