Back in Beirut!

Jeg ankom den libanesiske jord torsdag kveld, etter å ha tilbrakt juleferien min i moderlandet. Det føltes godt da jeg såg nattlysene i Beirut by. Det var en gledelig mottakelse på flyplassen, da Camilla og Elie kom og hentet meg. Jeg var i en ekstatisk tilværelse, hvor jeg nå skulle tilbake til min mer ”normale” hverdag i Libanon. Jeg startet arbeidet allerede fredag etter en lang ferie hjemme hos min familie, noe som gjorde godt for mine nå fulladde batterier. Jeg kjente det var godt å være tilbake, samt at jeg nå måtte gå igjennom de kulturelle forskjellene en gang til. Jeg hadde allerede vært igjennom dette da jeg ankom Norge, jeg husker jeg var veldig forvirret da jeg plutselig ikke visste helt hvor jeg skulle gjøre av dopapiret på Gardermoen, det var jo ingen bosspann. Før jeg tenkte for meg selv, ”det skal jo i do”, og flirte godt for meg selv. Det tok et par dager før jeg kom inn i den libanesiske stilen igjen, og jeg er nå tilbake til den mer rutinepregede hverdagen.

Man kan kjenne at temperaturen er temmelig lunken, selv om gradestokken har vært oppe mellom 14-18 grader (noe som for oss vestlendinger ofte ville kalt sommer) har jeg tatt frem ullundertøyet, og skrudd på AC for at det skal bli varmere. Husene er ikke så godt isolerte, så det føles faktisk kaldere inne enn det er ute. I tillegg så er fuktigheten ganske så høy, noe som gjør at det føles kaldere. Og enda sier de at den kaldeste måneden vil komme, jeg går allerede fullt påkledd i gatene, med skjerf, lue og votter, jeg er faktisk nesten mer påkledd enn den vanlige libaneser. Noe som er litt morsomt i og med at jeg kommer fra det såkalte kalde Norden, hvor jeg ifølge enkelte skal være immun mot kulde.