Trude is back in the game

Fredag den 23 mai kom telefonen jeg hadde ventet på lenge, vi fikk grønt lys til å reise tilbake til Libanon om vi ville. Svaret hadde jeg allerede klart, det var et soleklart ja. Så billettene tilbake til det nå fredlige Libanon var klare bare en time etter at svaret var gitt. Vi skulle reise mandags kveld. Jeg kjente en fryd av lettelse i meg, akkurat som om tjue kilo hadde lettet seg fra skuldrene mine, jeg skulle endelig få kjangsen til å dra tilbake og få avslutte det som jeg hadde begynt på, i mine åtte måneder der borte. Familien min var heldigvis støttende til at jeg skulle få reise tilbake, noen av de hadde til og med blitt veldig stolt av Røde Kors og deres sikkerhetshandlinger, så det var med et godt mot, og med et hoppende hjerte at jeg reiste.

Nå sitter jeg atter igjen i leiligheten min i Beirut, som ventet var ikke rommet mitt helt et vakkert øyesyn da jeg ankom, (noe som jeg også nevnte i tidligere blogg: les blogg om evakuering) og jeg har i dag brukt tiden til å rydde litt, men det bare med glede. Kofferten har jeg gjemt langt vekk i skapet til Camilla slik jeg skal slippe å se den. Selv om mitt opphold er på kun knappe tre uker, så vil jeg leve dem som om det er tre måneder igjen.

Det var litt rart, men samtidig helt fantastisk å være tilbake. Det nabolaget som jeg forlot (les blogg om evakuering), var ikke det samme synet jeg fikk når jeg kom tilbake. Det er folk i gatene igjen, bilene, taxiene og butikkene er åpnet som tidligere. Det som faktisk er forandret i gatene fra tidligere, er alle posterne som er hengt opp av den nye presidenten Micheal Sleiman, som ble valgt søndag. Folket er glade, og det fryder meg å se. Ikke minst har down town blitt åpnet igjen. Down town var tidligere byens kommersielle strøk, men som ble stengt i 18 mnd med telt demonstrasjoner i området. Men nå er down town åpnet igjen, og det er en stor folkefest med gratiskonserter og mye liv og røre.

Evakuering ut av Libanon

Da sitter jeg hjemme i Langevågen, litt tidligere enn planlagt. Nå har jeg vært hjemme i en uke, og ting begynner å gå seg til. Skal jobbe litt fra Langevågen, fram til vi vet om vi får komme tilbake til Libanon eller ikke. Røde Kors har gitt oss grønt lys til å reise tilbake hvis situasjonen roer seg ned, så da sier jeg nshhalla, la oss håpe at det skjer, og det raskt! For jeg savner virkelig mine venner og kollegaer der borte. Det ble en hjertelig velkomst jeg fikk når jeg kom hjem, mange som var glade for at jeg var komt tilbake i trygg behold. Men som jeg kommer til senere så var jeg aldri redd for mitt eget liv, jeg hadde jo den beste beskyttelsen av alle, "det røde korset". Mange har spurt meg om jeg ikke kan skrive litt om evakueringen på bloggen min, så jeg tenkte jeg kunne lime inn et utdrag fra dagboken som jeg skrev når jeg var i Damaskus. Samme dag som vi ble evakuert. Så får jeg heller komme tilbake til min tid her i Norge.

"Det å forlate Libanon gjorde meg tungt, faktisk enda tyngre enn gårsdagen da vi gjennom hele natten hørte skudd og granater, og som tok nattessøvnen min. Derfor skjønner jeg ikke nå hvorfor jeg ligger her våken, og bare stiller i taket siden jeg nesten ikke sov noe forrige natt. Faktisk så var jeg ganske så rolig hele vegen i går. For inne i leiligheten var jo vi trygg. Tidligere på dagen hadde vi også kjøpt inn nok mat og drikke for en uke fram i tid, vi var virkelig klar til å bure oss inne. Man merket forresten veldig godt på butikken tidligere den dagen at folk var begynt å bli redde. Butikken var stappfull av mennesker hele formiddagen og de kjøpte inn store nødrasjoner, noe man også merket i matvarehyllene. Ting begynte å ta tomt. I tillegg så hadde vi jo også telefon kontakt med kontaktpersonen vår som har ansvaret for sikkerheten vår, og nett tilgang. Jeg og Camilla hadde til og med pakket en evakueringsbag just in case vi måtte dra bort noen dager. Vi fulgte med på nyhetene hele tiden, og var hele tiden oppdatert på libancall, som gir oppdaterte nyheter på sms. Vi holdt oss unna vinduer, da hvis det skulle gå av en eksplosjon, så ville vi ikke bli truffet av glasset. Så dette resulterte også i at jeg overnattet på Camillas sofa, jeg turte ikke å sove på rommet mitt, da en hel vegg er dekket med vindu fra topp til tak. Det var mange lyder, og av og til kjente man hvordan hele huset ristet, da var det nært tenkte vi. Best å være forsiktig.

Jeg våknet av at vi ble oppringt av føderasjonen, vi måtte pakke tingene våre som om vi aldri mer kom til å komme tilbake til leiligheten, ”hvor lang tid har vi?” spurte jeg, ”vet ikke, men du har tid til en kaffe, så rundt en halvtime, time” min første reaksjon var, jeg må hoppe i dusjen. Noe som egentlig ikke var så veldig logisk, men jeg følte at dette var noe jeg måtte gjøre. Når jeg var ferdig såg jeg at allerede Camilla var godt i gang med pakkingen. Jeg såg på rommet mitt, og jeg såg jeg hadde en stoooor jobb å gjøre. Jeg vet jo med meg selv at jeg er en veldig flink pakker, som pakker alltid i siste liten. Men det var da makan til kort tid man skulle gjøre dette på, samtidig som at jeg måtte sortere dokument og lignende som var viktig for meg å ha med meg videre. Jeg skyndte meg på labben, og fikk omsider kofferten full. Leiligheten eller i hvert fall rommet mitt såg ut som det gjør på tv etter de har blitt robbet. Klær låg strødd, møbler som står hulter til bulter fordi vi prøvde å sperre av litt av vinduet som sikkerhet dagen før. Føderasjonen ankom, de var klar til å evakuere oss, den ene kom med skuddsikker vest, og den andre med skuddsikker hjelm. ”Ikke bli redd for det dere hører når vi kjører” var beskjeden. Det ble nemlig avfyrt skudd i gatene, men de fungerer mer som varselsskudd for å vise at de vokter gatene. Jeg bor nemlig i Hamra, eller vest Beirut som de kaller det i media, eller jeg må vel snart begynne å si, jeg bodde nemlig i Hamra.

Man merket stort kontrastene med en gang man kom ut av Hamra, utenfor Beirut var det som om alt var som normalt. Folk gikk i gatene, biler var ute, og det var ikke like spøkelsesaktig som Hamra. Vi ble kjørt ut av Beirut og inn til Baabda, som ligger omtrent en halvtimes kjøretur inna Beirut. Vi snakket med de som har ansvaret for sikkerheten vår og Planen var da altså, vi skulle dra om en time, vi vil bli kjørt til grensen i en Røde Kors bil. Når vi ankommer Bekaa, så vil vi bli eskortert av en ambulanse som skal vise oss veger som ikke er hovedveger til grensen. En ICRC bil vil møte oss og frakte oss til Syria, der vi må gå over grensa, for grenseovergangen er stengt for biler. I syria vil dere bo på hotell, og dere vil ta første fly tilbake til Norge. OK. ”Hvordan gjør vi dette tenkte jeg” Jeg har ikke engang fått tid til å forberede meg i hodet til å dra tilbake til Norge om en måned, hvordan skal jeg forberede meg på en dag?

Jeg ringte til omtrent alle på telefonlisten min for å fortelle dem at jeg blir sendt tilbake til Norge, at jeg ikke reiste tilbake av eget valg, at det var med tungt hjerte at jeg måtte reise, og at inshalla la oss håpe at situasjonen roer seg og at vi får komme tilbake. Jeg merket at de ble reddere i stemmen, jeg hørte deres stille tanker ”oj, har virkelig situasjonen blitt så ille at de evakuerer nå”. Jeg ringte også pappa, mamma satt på kontoret og jeg kan tro at de satt der spent, jeg fortalte dem situasjonen og jeg kunne høre, føle og ta på lettelsen deres over at jeg skulle komme tilbake til Norge, mens jeg uttrykte min tristhet over at jeg måtte forlate Libanon.

Alt gikk etter planen, Røde Kors tok seg veldig av oss! Vi ble kjørt til grensen, og måtte krysse grensen til fots, det var ingen biler som fikk passere da vegene var blitt stengt av grus, steiner og objekter som gjorde det umulig å passere med bil. Vi ble fulgt av Røde Kors i skuddsikre vester for at de skulle forsikre seg at vi kom oss over.ICRC stod der og ventet på oss. Han snakket heldigvis engelsk, så han hjalp oss over grensen. Det var heldigvis ingen problemer der, noe som det vanligvis ikke er siden vi går under diplomat skranken. Det tar ca en halvtime å kjøre til Damaskus fra grenseovergangen, en lang kjøretur i tankene mine, nesten lenger enn de to timene vi kjørte fra Beirut til Bekaa. Kanskje fordi at jeg nå var et skritt nærmere virkeligheten. Vi ble kjørt til en leilighet som tilhører ICRC her i Syria, head of delegation , mottok oss gledelig og fortalte oss hvor landet låg."

To dager senere var vi tilbake i Oslo, noe som var særdeles surrealistisk. Vi hadde flere møter med ulike nøkkel personer som har med libanon å gjøre i Røde Kors. Noe som gjorde godt, fordi de visste godt hva det ville si å bryte med hverdagen i en slik hastverk. Så nå sitter jeg og håper på en telefonsamtale som spør meg om jeg er klar til å reise tilbake. For svaret har jeg allerede klart, "JA".

Balamand ungdomssenter inviterer til basketball kamp for rullestol brukere!

Først av alt beklager jeg på mitt sterkeste at min blogg ikke har blitt oppdatert på en stund, jeg skal prøve å ikke la det gjenta seg.

”Diverse but not different” var hovedbudskapet til kampen som Balamand ungdomssenter i Libanesisk Røde Kors ungdom arrangerte, en måned med planlegging og møter så var aktiviteten endelig i boks. Postere med aktiviteten var hengt opp på alle tenkelige plasser på universitetscampus, e-post og invitasjoner var sendt ut, medaljene og pokalen lå klare, nå var det duket for kamp!!

Lagene som var invitert til kveldens kamp het friends team, de er en del av ”forum of the handicapped association”.. Det var ti spente menn som varmet godt opp før kampstart. Begge lagene var kledd i hver sin hovedfarge i hvitt og blått, de hadde ikke spilt en profesjonell kamp på to år og det kunne merkes at begge lagene var sultne på en seier.

Det skulle spilles fire omganger på 10 minutt hver omgang. Og det var en ivrig gjeng. Pasninger, driblinger og finter var vel etablerte, smidige triks og et godt smil kom også godt med. Stillingen endte 43-35 med seier til de hvite draktene. Men det var jevnt i kampen helt til siste omgang, da de hvite draktene av friends team imponerte med sine flotte pasninger.

Etter kampen var det bedt til en matbit hos ”fifth avenue”, som er en kafé på universitetscampus. Det var en sliten, men veldig fornøyd gjeng som satt der. Foran meg der jeg satt stod pokalen og skinte, basketball spillerne flirte høyt og snakket om kampen. Selv om det hvite laget vann kampen, så var stemningen veldig god blant spillerne. De snakket om de ulike taklingene som fant sted ute på banen, og prøvde å forklare meg dette på arabisk, heldigvis hadde jeg en som oversatte.

Fortsettelse følger snarest med en liten opplevelses skildring fra Barcelona. So stay tuned!!