Evakuering ut av Libanon

Da sitter jeg hjemme i Langevågen, litt tidligere enn planlagt. Nå har jeg vært hjemme i en uke, og ting begynner å gå seg til. Skal jobbe litt fra Langevågen, fram til vi vet om vi får komme tilbake til Libanon eller ikke. Røde Kors har gitt oss grønt lys til å reise tilbake hvis situasjonen roer seg ned, så da sier jeg nshhalla, la oss håpe at det skjer, og det raskt! For jeg savner virkelig mine venner og kollegaer der borte. Det ble en hjertelig velkomst jeg fikk når jeg kom hjem, mange som var glade for at jeg var komt tilbake i trygg behold. Men som jeg kommer til senere så var jeg aldri redd for mitt eget liv, jeg hadde jo den beste beskyttelsen av alle, "det røde korset". Mange har spurt meg om jeg ikke kan skrive litt om evakueringen på bloggen min, så jeg tenkte jeg kunne lime inn et utdrag fra dagboken som jeg skrev når jeg var i Damaskus. Samme dag som vi ble evakuert. Så får jeg heller komme tilbake til min tid her i Norge.

"Det å forlate Libanon gjorde meg tungt, faktisk enda tyngre enn gårsdagen da vi gjennom hele natten hørte skudd og granater, og som tok nattessøvnen min. Derfor skjønner jeg ikke nå hvorfor jeg ligger her våken, og bare stiller i taket siden jeg nesten ikke sov noe forrige natt. Faktisk så var jeg ganske så rolig hele vegen i går. For inne i leiligheten var jo vi trygg. Tidligere på dagen hadde vi også kjøpt inn nok mat og drikke for en uke fram i tid, vi var virkelig klar til å bure oss inne. Man merket forresten veldig godt på butikken tidligere den dagen at folk var begynt å bli redde. Butikken var stappfull av mennesker hele formiddagen og de kjøpte inn store nødrasjoner, noe man også merket i matvarehyllene. Ting begynte å ta tomt. I tillegg så hadde vi jo også telefon kontakt med kontaktpersonen vår som har ansvaret for sikkerheten vår, og nett tilgang. Jeg og Camilla hadde til og med pakket en evakueringsbag just in case vi måtte dra bort noen dager. Vi fulgte med på nyhetene hele tiden, og var hele tiden oppdatert på libancall, som gir oppdaterte nyheter på sms. Vi holdt oss unna vinduer, da hvis det skulle gå av en eksplosjon, så ville vi ikke bli truffet av glasset. Så dette resulterte også i at jeg overnattet på Camillas sofa, jeg turte ikke å sove på rommet mitt, da en hel vegg er dekket med vindu fra topp til tak. Det var mange lyder, og av og til kjente man hvordan hele huset ristet, da var det nært tenkte vi. Best å være forsiktig.

Jeg våknet av at vi ble oppringt av føderasjonen, vi måtte pakke tingene våre som om vi aldri mer kom til å komme tilbake til leiligheten, ”hvor lang tid har vi?” spurte jeg, ”vet ikke, men du har tid til en kaffe, så rundt en halvtime, time” min første reaksjon var, jeg må hoppe i dusjen. Noe som egentlig ikke var så veldig logisk, men jeg følte at dette var noe jeg måtte gjøre. Når jeg var ferdig såg jeg at allerede Camilla var godt i gang med pakkingen. Jeg såg på rommet mitt, og jeg såg jeg hadde en stoooor jobb å gjøre. Jeg vet jo med meg selv at jeg er en veldig flink pakker, som pakker alltid i siste liten. Men det var da makan til kort tid man skulle gjøre dette på, samtidig som at jeg måtte sortere dokument og lignende som var viktig for meg å ha med meg videre. Jeg skyndte meg på labben, og fikk omsider kofferten full. Leiligheten eller i hvert fall rommet mitt såg ut som det gjør på tv etter de har blitt robbet. Klær låg strødd, møbler som står hulter til bulter fordi vi prøvde å sperre av litt av vinduet som sikkerhet dagen før. Føderasjonen ankom, de var klar til å evakuere oss, den ene kom med skuddsikker vest, og den andre med skuddsikker hjelm. ”Ikke bli redd for det dere hører når vi kjører” var beskjeden. Det ble nemlig avfyrt skudd i gatene, men de fungerer mer som varselsskudd for å vise at de vokter gatene. Jeg bor nemlig i Hamra, eller vest Beirut som de kaller det i media, eller jeg må vel snart begynne å si, jeg bodde nemlig i Hamra.

Man merket stort kontrastene med en gang man kom ut av Hamra, utenfor Beirut var det som om alt var som normalt. Folk gikk i gatene, biler var ute, og det var ikke like spøkelsesaktig som Hamra. Vi ble kjørt ut av Beirut og inn til Baabda, som ligger omtrent en halvtimes kjøretur inna Beirut. Vi snakket med de som har ansvaret for sikkerheten vår og Planen var da altså, vi skulle dra om en time, vi vil bli kjørt til grensen i en Røde Kors bil. Når vi ankommer Bekaa, så vil vi bli eskortert av en ambulanse som skal vise oss veger som ikke er hovedveger til grensen. En ICRC bil vil møte oss og frakte oss til Syria, der vi må gå over grensa, for grenseovergangen er stengt for biler. I syria vil dere bo på hotell, og dere vil ta første fly tilbake til Norge. OK. ”Hvordan gjør vi dette tenkte jeg” Jeg har ikke engang fått tid til å forberede meg i hodet til å dra tilbake til Norge om en måned, hvordan skal jeg forberede meg på en dag?

Jeg ringte til omtrent alle på telefonlisten min for å fortelle dem at jeg blir sendt tilbake til Norge, at jeg ikke reiste tilbake av eget valg, at det var med tungt hjerte at jeg måtte reise, og at inshalla la oss håpe at situasjonen roer seg og at vi får komme tilbake. Jeg merket at de ble reddere i stemmen, jeg hørte deres stille tanker ”oj, har virkelig situasjonen blitt så ille at de evakuerer nå”. Jeg ringte også pappa, mamma satt på kontoret og jeg kan tro at de satt der spent, jeg fortalte dem situasjonen og jeg kunne høre, føle og ta på lettelsen deres over at jeg skulle komme tilbake til Norge, mens jeg uttrykte min tristhet over at jeg måtte forlate Libanon.

Alt gikk etter planen, Røde Kors tok seg veldig av oss! Vi ble kjørt til grensen, og måtte krysse grensen til fots, det var ingen biler som fikk passere da vegene var blitt stengt av grus, steiner og objekter som gjorde det umulig å passere med bil. Vi ble fulgt av Røde Kors i skuddsikre vester for at de skulle forsikre seg at vi kom oss over.ICRC stod der og ventet på oss. Han snakket heldigvis engelsk, så han hjalp oss over grensen. Det var heldigvis ingen problemer der, noe som det vanligvis ikke er siden vi går under diplomat skranken. Det tar ca en halvtime å kjøre til Damaskus fra grenseovergangen, en lang kjøretur i tankene mine, nesten lenger enn de to timene vi kjørte fra Beirut til Bekaa. Kanskje fordi at jeg nå var et skritt nærmere virkeligheten. Vi ble kjørt til en leilighet som tilhører ICRC her i Syria, head of delegation , mottok oss gledelig og fortalte oss hvor landet låg."

To dager senere var vi tilbake i Oslo, noe som var særdeles surrealistisk. Vi hadde flere møter med ulike nøkkel personer som har med libanon å gjøre i Røde Kors. Noe som gjorde godt, fordi de visste godt hva det ville si å bryte med hverdagen i en slik hastverk. Så nå sitter jeg og håper på en telefonsamtale som spør meg om jeg er klar til å reise tilbake. For svaret har jeg allerede klart, "JA".