Trude is back in the game

Fredag den 23 mai kom telefonen jeg hadde ventet på lenge, vi fikk grønt lys til å reise tilbake til Libanon om vi ville. Svaret hadde jeg allerede klart, det var et soleklart ja. Så billettene tilbake til det nå fredlige Libanon var klare bare en time etter at svaret var gitt. Vi skulle reise mandags kveld. Jeg kjente en fryd av lettelse i meg, akkurat som om tjue kilo hadde lettet seg fra skuldrene mine, jeg skulle endelig få kjangsen til å dra tilbake og få avslutte det som jeg hadde begynt på, i mine åtte måneder der borte. Familien min var heldigvis støttende til at jeg skulle få reise tilbake, noen av de hadde til og med blitt veldig stolt av Røde Kors og deres sikkerhetshandlinger, så det var med et godt mot, og med et hoppende hjerte at jeg reiste.

Nå sitter jeg atter igjen i leiligheten min i Beirut, som ventet var ikke rommet mitt helt et vakkert øyesyn da jeg ankom, (noe som jeg også nevnte i tidligere blogg: les blogg om evakuering) og jeg har i dag brukt tiden til å rydde litt, men det bare med glede. Kofferten har jeg gjemt langt vekk i skapet til Camilla slik jeg skal slippe å se den. Selv om mitt opphold er på kun knappe tre uker, så vil jeg leve dem som om det er tre måneder igjen.

Det var litt rart, men samtidig helt fantastisk å være tilbake. Det nabolaget som jeg forlot (les blogg om evakuering), var ikke det samme synet jeg fikk når jeg kom tilbake. Det er folk i gatene igjen, bilene, taxiene og butikkene er åpnet som tidligere. Det som faktisk er forandret i gatene fra tidligere, er alle posterne som er hengt opp av den nye presidenten Micheal Sleiman, som ble valgt søndag. Folket er glade, og det fryder meg å se. Ikke minst har down town blitt åpnet igjen. Down town var tidligere byens kommersielle strøk, men som ble stengt i 18 mnd med telt demonstrasjoner i området. Men nå er down town åpnet igjen, og det er en stor folkefest med gratiskonserter og mye liv og røre.