En opplevelsesrik hverdag i beirut

Tenk at det allerede har gått to måneder her dette sjarmerende landet. Nå har ting mer gått til en normal tilstand, hverdagen har blitt mer rutinepreget, og ikke så mye som føles nytt lenger. Hvis jeg skal prøve å forklare en hverdag ville den være som så. Etter en natt hvor jeg har kjempet med kjempemygger åpner jeg øynene mine, utrolig trøtt, etter å ha slumret i en ti minutters tid. Jeg kjemper meg opp av sengen, og innser at jeg ikke hadde så god tid likevel. Jeg stutrer meg bort til badet og gjør mine daglige rutiner. Ti på ni springer jeg ut av døren for at jeg denne dagen skal være så flink å være på arabisk timen til tide. Jeg har blitt tilvendt den libanesiske tiden litt for godt, og er alltid en fem minutter for sen. Med en gang jeg når gaten møter det meg ”taxi taxi” og prøver tålmodig å vise tegn på at jeg ikke trenger den.
Tre timer med arabisk ligger foran meg, og jeg prøver så godt som jeg kan å stutre fram noen gode fraser. Sabakh al kher. (god morgen på arabisk) og prøver å huske de gloser som jeg memorerte dagen før. Etter tre intense timer (der bare jeg og Camilla er elev) og bøyd mangfoldige verb, er det tid for å gå på kontoret. Der blir jeg møtt av Achmed som er telefonoperatør i første etasje. Han smiler alltid og er like glad hver gang vi hilser på han på arabisk ”marhaba, kifak?” (god dag, hvordan går det?) jeg går opp de to trappene opp til ungdomsavdelingen og møter flere av de som jobber på hovedkontoret. De samme setningene blir repetert som over. Jeg møter kontoret og der Therese (vår kontaktperson) møter oss. Kifik? How are you? Mens vi setter oss ned og begynner å jobbe på våre datamaskiner. Internett tilkoblingen er relativ dårlig, og jeg prøver tålmodig å jobbe meg fram på nett. Klokken to går alle fra kontoret og jeg sitter igjen, eller sitter ikke igjen. På tide å dra hjem, oftest så går jeg fra kontoret, det tar omtrent tjue minutter å gå. På ettermiddagen drar jeg på stamkafeen grafitti, som ligger bare to minutters gange fra vår bolig. Der har jeg brukt mye tid og penger, og fått mange gode venner. Der blir jeg som regel sittende noen timer, det hender at vi har blitt der til det stenger. Ofte så har vi møter med de frivillige på kvelden noe som gjør de sene kveldstimene på grafitti. Jeg går hjem og prøver å huske det som vi gikk gjennom fra arabisken tidligere på dagen, før det er på tide å hoppe i seng og kjempe med de store myggene atter igjen.